av Sverre Torbjørn Husby (pappæ)
Vi ble tatt vel i mot av Dominic og sønnene Martin, Liawkala og Musonda, mens sønn nr 3 i rekken, Mulenga, var reist i familiebesøk mens vi var i Siakasipa.
Huset var i typisk stil fra kolonitida, murhus på et plan med blikktak og en liten terrasse foran. Kjøkkenet var en murbygning på 1,5 x 1,5m, forbundet med hovedhuset via en støpt platt under åpen himmel. Fra bilen ble diverse varer losset og straks var Maggy i gang med tilberedning av mat. Med steiksol og varme i vedovnen var det en skikkelig varm arbeidsplass! Hun fikk hjelp av Bright og Martin, mens vi besøkende konverserte med Dominic, med Liwakal og Musonda som interesserte tilhørere. Dominic fortalte om landsbyen, som var mer spredt bebygd enn vi hadde forestilt oss. Sammenlignet med våre hjemlige trakter var den kanskje som Ny Jord / Sørra / Breimo i areal.
 |
Vertsfar Dominic svarer på spørsmål om livet i Siakasipa fra nysgjerrige gjester. |
Skolen og sykestua nede i bakken, sammen med lærerboligene og noen mindre hus utgjorde et slags sentrum i landsbyen. Så var det et nokså stort omland med småbruk i varierende størrelser, samt flere vannposter. Her er innlagt vann og strøm fortsatt bare en fjern drøm. Dårlig med nedbør fikk landskapet til å framstå tørt og støvete, men mangotrærne var frodig grønne og mye, mye større enn vi hadde forestilt oss. Rett som det var passerte kollegaer og kjente av Dominic huset, og alle hilste på oss med vennlighet og gode ønsker. Henry Anders var jo kjent blant landsbybeboerne, såpass at han hadde fått lokalt navn. Tabo het han her. Vi forsto at de var på vei til møte i skolestyret , og at saken var viktig. Innkjøp av kritt til kommende semester! Le gjerne, eller rist på hodet. For oss ble det heller et bilde på at vi «rike» lever på ei sky, ubekymret svevende over andres nødvendige prioriteringer.
Vel, Maggy ba til bords, overraskende til europeisk meny: spagetti og nydelige kjøttpølser.
Dominic sa de bevingede ord «let’s eat and chat», og vi gjorde som han sa og hadde det riktig trivelig rundt kjøkkenbordet.
Etter middag døste herrene i skyggen, mens Unni og Anette hjalp Maggy med rydding og oppvask. Vi fikk inntrykk av at rollene skulle være slik fordelt. Bright og Martin viste imidlertid takter som kanskje bærer bud om endringer i framtidas Zambia, men Maggy var ikke sterk i troen i så henseende. Om litt fikk vi besøk av et onkelbarn av Dominic, som kom innom med sin førstefødte sønn, bare noen dager gammel. Spesielt å se at også under varme himmelstrøk har man lue, godt med klær og ullteppe som beskytter de små.
 |
Damene - Unni (mammæ), Maggy, Chobe og Anette - lar seg sjarmere av nyfødte Pelekero. |
Varmen var
fortsatt intens da vi gikk i gang med å sette opp de tre teltene som skulle
huse oss til natten. Maggy var i jobb med nytt matprosjekt, så da teltene var
montert og mørket senket seg ble det dekket på utendørs. På bakken. Rundt ei
stråmatte oppdekket med grønnsaker, kylling og chima (kokt maismel) hadde vi
tolv ei herlig stund. Over oss: en fantastisk stjernehimmel. Bak oss: Glørne i
et par ildgryter ved kjøkkenet og lyset fra ei matt batterilykt. Rundt oss:
Stillhet. Ren stillhet. Helt magisk.
 |
Hele gjengen nyter et tradisjonelt zambisk måltid under stjernehimmelen. De besøkende ble gitt et lynkurs i hvordan man spiser nshima, noe uvant, men hele gjengen koste seg. |
Et godt
måltid etter en varm dag var oppskrift for sengetid. Tannpuss under stjernene
mens det fjernt borte, over Zambezi, jevnlig blafret lyn mot himmelen. Så inn i
teltet til 35 (?) varmegrader, god natt! Teltene hadde et greit «vindu». På
landsbygda, uten kunstig lys av noe slag, ville det være perfekt å se Sydkorset
klatre opp på himmelbuen. Far Sverre satte seg ved «glasset» og ventet på dette
spesielle stjernebildet, som han ikke hadde sett på flere ti-år. Men i stedet
skyet det over, temperaturen falt noen ørsmå grader og gjorde det behagelig å
sovne. Shit!
Neste morgen
var varmen oppjustert igjen og himmelen skyfri! Ut av teltene for å gjøre
morgentoalett. Do og bad av litt uvant standard, i en frittstående liten
murbygning over gårdsplassen. Men gjestene var tilpasningsdyktige. Må man, så
må man.
Dominic
hadde planlagt en spasertur rundt landsbyen, slik at vi fikk hilse på
innbyggerne og vice versa. Etter litt lett morgenmat slappet vi av i skyggen.
Musonda hadde kvittet seg med det lille han hadde av sjenanse og var straks med
på et minikurs i norsk språk: “Hvordan har du det?” og “Takk, bare bra”.
Frasene tok han på strak arm, så de gjentok han dusinvis ganger, med
forskjellig trykk i setningene. Det ble riktig så bra etterhvert. Og han spør
og svarer fortsatt, forstår vi av Henry Anders.
 |
Musonda ble etter hvert såpass varm i trøya at han like gjerne tok på seg en guide-rolle på spaserturen vår gjennom Siakasipa. |
Mens Dominic
og guttene guidet oss på spasertur i landsbyen skulle Maggy ordne nok et måltid
til gjestene! Vi var innom flere gårder, og hilste på både gamle og unge. Med
litt forskjell i størrelse fra gård til gård besto bygningsmassen stort sett av
ei hytte, et hønse- og redskaphus samt et “utedass”, alt bygd av leire og
toppet med stråtak. Dagen var varm og støvete, og vi forstod at de var bekymret
for den nyplantede maisen. Nå måtte de få godt med regn om det skulle bli tilstrekkelig
avling. På en gård fikk Ørjan innføring i hvordan man hypper rundt
maisplantene, mens den eldre damen som fikk en uventet dreng fikk seg en
skikkelig god latter. For humør og gjestfrihet var det ikke manko på. Vi ble
tatt vel i mot av alle, med deres spesielle dobbelt-håndtrykk. Og da vi kom til
gårdene med de store mangotrærne ble vi overøst med frukt. Vi avsluttet turen
med et streif under stråtaket foran den lokale puben, men lot være å smake på
det lokale (og antagelig lunkne) maisølet.
Vel hjemme
bar det bords og fiskemiddag. På markedet i Livingstone er det mulig å kjøpe
fisk fra Atlanterhavet (og sikkert fra Det Indiske Hav også). Dagens rett var i
følge Dominic makrell, men den var mindre enn på våre breddegrader og mer lik
en sardin. Med nshima som tilbehør var det ulikt en hver fiskemiddag her oppe i
Arktis, men vi forsto at dette var et viktig ernæringsmessig tilskudd så langt
inn i landet. Uvant for oss, men viktig er det å huske: when you’re in Rome......
 |
Ved avreise fikk vi med oss en tradisjonell avskjedsgave. |
Etter middag
gjorde vi klar til avreise. Mens vi pakket telt og madrasser ble Dominic
observert løpende rundt i området, smått hit, så dit. Tydeligvis på jakt etter
noe. Svaret fikk vi etterhvert. Som takk for besøket fikk vi gårdens beste høne
i gave, i levende live. Brun i fargen og stolt i blikket, tross sin plassering
i en noe trang plastikkveske. Som før sagt, her satte man ordentlig pris på
sine gjester! Oppbrudd gir alltid litt vemod. Med tanke på det ekstra arbeidet
Maggy hadde over grytene mens vi var der, var hun kanskje litt lettet også. De
yngste guttene var litt usikre på Henry Anders sin rolle i avreisen, så Musonda
oppsøkte han på rommet og spurte, lett nervøs;
“are you leaving?”. Stor var lettelsen da han fikk forsikring om at HA
skulle bo hos dem i et halvt år til! Så ved den avsluttende fotoseansen var det
bare blide ansikter å fange. Og deretter klem og håndtrykk i mengder. Med
Bright bak rattet, Dominic som følge og ei lett forvirret høne på sin første
biltur, dro vi fra Siakasipa.
Rik på
inntrykk av livet på landsbygda langt sør i Afrika og imponert over
innbyggernes gjestfrihet og gode humør.