Spaghettiwestern

Det var som tatt ut av en pistolduell-scene fra en gammel western. Sola sto midt på himmelen, og med bare noen meter i mellom oss sto vi der og stirret hverandre inn i øynene. Hvem kom til å vise det første tegnet på svakhet? Problemet var bare det at jeg hadde møtt opp til duellen uten kuler, mens motstanderen min hadde tatt med seg et helt arsenal. Det var noe Eastwood-aktig over det rolige sinnet motstanderen min utstrålte. Hadde han kunne snakket hadde han sagt noe Eastwood-aktig også: «Go ahead, make my day punk».

Det var ingen andre i nærheten, og jeg begynte å bli redd for at motstanderen min visste at jeg bløffet. Jeg trådde noen varsomme skritt i retning restauranten femti meter lenger bort, kom jeg meg bort til resten av gjengen visste jeg at jeg ville være trygg. Hver gang jeg tok to skritt bort, tok motstanderen min fire skritt mot meg. Vi visste begge to hvem som hadde overtaket på situasjonen, og jeg likte ikke oddsene mine. I et siste desperat forsøk på å kjøpe meg litt tid bestemte jeg meg for å gå inn i en ny stirrekonkurranse. Motstanderen min så ikke videre imponert ut av forestillingen min, men han oppførte seg nesten som en gentleman der han sto og ventet på at jeg skulle avsløre bløffen min. Beina mine sto fortsatt stødig, men jeg merket at blikket mitt begynte å flakke. Fight or flight? Hodet mitt sa flight, men akkurat i det øyeblikket jeg skulle til å legge beina på nakken fikk jeg øye på et menneske som kom i min retning. Jeg avventet situasjonen noen sekunder til, og til min store lettelse kunne jeg identifisere mannen som kom imot meg som den bartekledde sheriffen Bendik: «Henry! Hva skjer? Hvorfor står du så nært sebraen?».

Kort oppklaring

Innenfor gjerdene til Kaazmein Lodge, hvor siste del av forberedelsene før vi drar ut i felten tar del, spaserer det et par sebraer. I fjor mistet dette sebra-paret et barn, og siden da har det mannlige eksemplaret tidvis oppført seg aggressivt. De siste dagene har han (han har ikke navn) gått inn i en del stirrekonkurranser med flere av idrettsfredskorpserne. Heldigvis har personalet her godt tekke på sebraen, og de vet hvordan han skal håndteres, og de hevder også at stirrekonkurransene er mest for å måle styrke med gjestene. Vi er i trygge hender, på gjensyn!

Om å trå nye stier

Two roads diverged in a wood, and I –

I took the one less traveled by,

And that has made all the difference

Som fjerdeårs student på utviklingsstudier var jeg skoletrøtt, men fortsatt interessert i å gjøre noe i feltet utvikling og bistand. Det føltes som om studiene først og fremst handlet om å opprettholde et godt snitt, jakten på ny kunnskap og nye opplevelser hadde havnet i andre rekke. Jeg trengte sårt å trå nye stier, og når jeg i februar fikk høre om Idrettens Fredskorps sendte jeg derfor inn en søknad i håp om å bli en av de heldige utvalgte.

Idrettens Fredskorps er en del av Norges Idrettsforbunds (NIF) internasjonale engasjement, og NIF sender hvert år ut nye idrettsfrivillige til sine samarbeidsorganisasjoner i Zambia og Zimbabwe. Her skal de frivillige skal jobbe med idrett for utvikling, og de kommer også tett på en ny kultur gjennom å bo hos vertsfamilier. Programmet er finansiert av Fredskorpset, som har som hovedmål å gjøre verden mindre gjennom kulturutveksling.

Etter telefonintervjuer og opptakshelg på Olympiatoppen med andre håpefulle søkere, fikk jeg i mars tilbudet om å tilbringe det neste året som idrettsfrivillig i Zambia. Jeg takket ja på flekken.

Ventetid

De neste månedene handlet mest om å vente på at reisen skulle starte. Jeg tok permisjon i fra studiene, og tilbrakte resten av våren som vikar på Sandnes Barneskole (verdens triveligste skole) hjemme i Sandnessjøen. Mye tid ble også brukt på å svare på spørsmål fra nysgjerrige familiemedlemmer, venner og bekjente: «Nei mamma, slapp av, jeg kommer ikke til å bo i ei stråhytte på landsbyen» ble til en standardfrase.

Livet som Idrettsfredskorspser startet for fullt 6.august, og siden da har jeg stort sett vært på kurs og seminarer. Fredag 21.august var avreisedagen til Livingstone og Zambia endelig kommet, men det blir kursing ut måneden også her før det braker løs i september. Her i Livingstone er alle årets Idrettsfredskorpsere samlet på Kaazmein Lodge, en liten biltur fra Victoria Falls.

Edgar tok styringen i bassenget, og snart måtte hele gjengen delta i sangen/dansen "I pick the ball up". Fotoet er tatt av romkameraten min Evans, som skal reise til Sund folkehøgskole som en del av utvekslingsprogrammet.

Stråhytter, telt og sykler

«Nei mamma, slapp av, jeg kommer ikke til å bo i ei stråhytte på landsbyen» har for øvrig blitt til «Ja mamma, jeg kommer til å bo i ei stråhytte på landsbyen». Response Network (kommer tilbake med en presentasjon), min vertsorganisasjon, driver nemlig hovedsakelig prosjektene sine ute i landsbyene i nærheten av Livingstone.

Det neste året blir sannsynligvis tilbrakt syklende mellom ulike landsbyer, og jeg kommer nok også til å slå min personlige rekord i antall teltovernattinger i løpet av denne perioden. Ikke at den er så veldig høy, men uansett. Og jeg får i hvert fall utforsket nye stier. Om du vil vite hvor disse stiene leder, så kan du følge meg her. På gjensyn!