Et kjent fjes

Oktober

Etter sju svette kilometer på sykkelen når jeg Buiketo tjue minutter før timen min starter. Noen av tredjeklassingene jeg skal undervise får øye på meg fra skolegården, og hele gjengen begynner å rope:

«Mokoa (hviting)! Mokoa! Mokoa!».

Etter å ha håndhilst på flere titalls med skrikende elever, går jeg inn på lærerværelset for å hente ut utstyret jeg trenger. Der sitter Ananias, en lærerkollega, og leser avisen, men idet han får øye på meg, hopper han nærmest ut av stolen for å ønske meg velkommen:

«Good morning sir, how are you?».

Ananias er noen år eldre enn meg, og jeg kjenner at jeg blir litt brydd av at han, og andre for den saks skyld, kaller meg sir. Jeg rasker med meg det nødvendige utstyret, og før jeg kommer meg til timen må jeg igjennom en ny runde med Beatles-tilstander ute i skolegården. Det er hyggelig å være et kjent fjes, tenker jeg mens jeg baner meg vei gjennom folkemengden, men litt slitsomt også.

Januar

Etter sju svette kilometer på sykkelen når jeg Buiketo tjue minutter før timen min starter. Noen av tredjeklassingene jeg skal undervise får øye på meg fra skolegården, og en del av dem begynner å rope:

«Henry! Henry! Henry!».

Etter å ha delt ut et par high-fives går jeg inn på lærerværelset for å hente ut utstyret jeg trenger. Der sitter Ananias og leser avisen, og idet han får øye på meg, titter han så vidt opp fra avisen sin for å ønske meg velkommen:

«Mwabuka buti (god morgen), Tabo».

Før jeg reiste hjem til jul, bestemte vertsfamilien min seg for å gi meg et lokalt navn, og nå er det stadig flere som tiltaler meg som Tabo, som betyr lykke på stammespråket lozi. Jeg rasker med meg det nødvendige utstyret, og før jeg kommer meg til timen må jeg dele ut en high-five til en elev som følte seg oversett tidligere. Eleven viser meg det største smilet han har, og mens han løper fornøyd tilbake til vennegjengen sin, tenker jeg at det er godt å være et kjent fjes.

Regntid?

Selv om vi befinner oss midt i regntiden, hadde varmen gjort det såpass uutholdelig å være innomhus, at kveldens nshima ble spist under den alltid like glitrende Siakasipa-stjernehimmelen.

«Hysj, vær stille» kommanderte Dominic, og etter noen sekunders stillhet spurte han meg «Hører du?».

Jeg spisset ørene, men jeg fanget ikke opp hva enn det var Dominic hadde blitt oppmerksom på, og etter noen nye sekunder med stillhet ristet jeg på hodet.

«Akkurat», sa Dominic med en tilfreds tone, «Ikke en eneste lyd – ikke engang fra puben».

Siakasipa er en stille og rolig plass, men på kveldstid kan man som regel høre litt liv og leven fra landsbyens vannhull. Men ikke denne kvelden.

«For det første» sa Dominic, uten at jeg hadde spurt om noen forklaring på hvorfor det var så stille akkurat denne kvelden, men kanskje hadde han observert noe i kroppsspråket mitt som gjorde at han merket at jeg var nysgjerrig:

«Det har vært jul, så pengene som vanligvis går til drikke, har blitt brukt opp på gaver og mat. For det andre – det er starten på et nytt skoleår, så de som fortsatt har noen penger igjen fra julefeiringa, bruker dem til å kjøpe skoleutstyr til barna».

Dominic hadde holdt tre fingre opp i været mens han hadde forklart stillhetens årsakssammenheng, men før han gyvet løs på den siste faktoren, så han seg nødt til å væte strupen med et glass vann:

«For det tredje: regntiden gjør at folk står opp tidlig for å jobbe med åkrene sine. De er rett og slett for slitne til å drikke og synge til langt på natt».

«Så stillheten kan tolkes som et værtegn?», spøkte jeg.

«På en måte», sa Dominic med et skjevt smil om munnen, men smilet ble snart til et sukk, «Det eneste som mangler nå, er regnet».

Hvis jeg brenner ned huset ditt

«If I burned your house the least I can do is welcome you into my house ... and if I’m burning it right now I should try to stop the fire now», Pablo Solón, tidligere FN-ambassadør for Bolivia.

Møter i Lusaka, eksamener i Cape Town, besøk fra familien (kommer et innlegg om dette senere), og julefeiring hjemme i Sandnessjøen har gjort at det er en stund siden forrige oppdatering.

I det store bildet, har vi i mellomtiden også fått på plass en klimaavtale som forplikter rike land til å bidra til utslippskutt og klimaendringstilpasning i fattige land. Det er helt på sin plass, spesielt med tanke på at selv om det er rike land som har bidratt med mesteparten av klimagassutslippene, er det de fattigste nasjonene (og de fattigste menneskene i de fattigste landene) som blir hardest rammet av klimaendringene. Mens utslippene i rike land i dag i stor grad dreier seg om å dekke materielle behov, er utslippene i fattige land stort sett rettet mot å forbedre livskvaliteten til de svakeste gruppene i disse nasjonene. Selv om jeg studerte utviklingsstudier, husker jeg godt hvordan CO2, issmelting, økte havnivåer og tørke opplevdes som noe fjernt fra lesesalen på Universitetet i Agder– noe som aldri kom til å ramme meg eller noen rundt meg. Her i Siakasipa, hvor alle sitter og venter på regnet og håper at maisen tåler en tørr dag til, oppleves dem som noe virkelig.