En dag på jobben
"Og hva skal en mokoa (hviting) som deg gjøre i... Hva var det nå igjen? Kabuyu?".Billettselgeren sendte meg et mistenksomt blikk fra glassburet sitt. Hva mistenksomheten skyldtes vet jeg ikke helt. Kanskje var han bare redd for at jeg hadde tatt meg et glass for mye kvelden før - det var tross alt så tidlig på en søndag morgen, at for noen var det fortsatt lørdag kveld. Kanskje ville han bare forsikre seg om at jeg tenkte klart, og at jeg ikke var i ferd med å rote meg bort i et fremmed land? Eller så var han ikke mistenksom i det hele tatt - bare forlegen fordi en mokoa hadde sett seg nødt til å forklare han at Kabuyu er en rimelig stor landsby ca. 20 kilometer sør for Zimba, og at den ligger rett ved veikanten, og at det derfor ikke var noe problem å slippe meg av der.
"Jeg må videre innover til Simango", svarte jeg.
"Simango? Hvor er Sim...", billettselgeren avbrøt seg selv, ga meg et nytt mistenksomt blikk, ristet på hodet, og fortsatte "Greit, men du må betale Zimba-pris".
Bacary, idrettsfredskorpskollega fra Tanzania utplassert i Simango, sto i veikanten ved Kabuyu og ventet på meg med en Jialing-moped han hadde lånt fra kontoret. Han pekte først på meg, så på mopeden:
"Ingen tid å miste" ropte han over lyden fra motoren, og på den 12 kilometer lange turen inn til Simango kunne jeg ikke unngå å føle meg litt som Alberto Granada.
Bacary og jeg hadde tatt turen til Simango for å hjelpe til med å arrangere en av en Response Networks (RN) fotballturneringer. Rettere sagt, Bacary og jeg hadde reist til Simango for å sørge for at lokalsamfunnet tok til seg så mye læring som overhodet mulig. Når RN, organisasjonen jeg og Bacary er utplassert i, ble grunnlagt i 2005 var det fordi grunnleggerne satt med et inntrykk av at bistandsprosjekter i Zambia sjeldent var tilpasset zambisk kultur, og at de samme prosjektene ofte skapte donoravhengighet. Donoravhengighet oppstår når mottageren av utviklingshjelpen blir gjort til en passiv tilskuer av mottager. Hvis en giver starter et prosjekt uten å inkludere mottageren i det hele tatt, hva gjør mottageren hvis det oppstår problemer når prosjektet er over og giveren har dratt?
RN forsøker å forhindre donoravhengighet og fremme bærekraftig utvikling ved å forbedre landsbybefolkningens tilgang til nødvendig informasjon, for eksempel ved å undervise om hvilke rettigheter de har, eller hvilken ressurser som er nødvendige for å gjennomføre akkurat deres prosjekt. Når informasjonen er delt er det opp til lokalsamfunnet selv å bestemme hva de vil bruke informasjonen til, mens RN inntar en rolle hvor de kan sette lokalsamfunnet i kontakt med mennesker og ressurser prosjektet er avhengig av. Ved å la lokalsamfunnene drive prosjektene selv utvikler de nye ferdigheter og kunnskap, samtidig som det skapes ansvarlighet for prosjektet.
I en idrettskontekst kan for eksempel det bety at RN går inn med råd og tips om organisering og administrasjon før en turnering sparkes i gang, og sørge for at lokalsamfunnet finner frem til løsninger på utfordringer som kan oppstå underveis i et slikt arrangement. Idrett er da også bare ett av i alt 16 tematiske områder RN jobber med, noe som betyr at en del av jobben min også går ut på å knytte de andre tematiske områdene opp mot idrettsprosjektene. Et eksempel på dette kan for eksempel være å oppfordre den lokale kvinnegruppen til å benytte anledningen til å vise frem og selge hjemmelagde håndverksprodukter, eller å få den lokale klinikken til å holde et foredrag om forebygging av HIV/AIDS.
Turneringen i Simango forløp smertefritt, og jeg kan med stolthet meddele at laget jeg er hovedtrener for, Siakasipa, vant bronsefinalen. Tredjeplassen betød 100 kwacha (ca. 80 kroner) rett inn i klubbkassen, og jeg har gitt spillerne ansvaret med å bestemme hva pengene skal brukes til. Etter finalen var ferdigspilt ventet det meg en ny Motorsykkeldagbok-tur tilbake til veikanten ved Kabuyu. Det var imidlertid rukket å bli mørkt før Bacary og jeg nådde frem til Kabuyu, noe som innebar at de aller fleste sjåførene ikke så meg der jeg sto i veikanten og haiket. Med mørket kom også kulden - ja, det blir kaldt sør for Sahara også - og etter en time begynte gjengen i chibuku-baren (chibuku er en type mais-øl det drikkes mye av i landsbyene) i veikanten å synes synd på meg, og en gentleman tilbød seg å haike for meg mens jeg varmet meg rundt bålet med en kopp mais-øl. Etter noen minutter hørte jeg hjelperen min rope:
"Henry! Jeg har funnet en sjåfør til deg. Men prisen er høy, han vil ha 150 kwacha".
Prisen var stiv, men jeg trengte ikke lang betenkningstid før jeg innså at alternativet var å tilbringe natten i en chibuku-bar. Jeg takket hjelperen min så mye for innsatsen ved å kjøpe han en flaske chibuku, og hoppet inn i bilen som ventet på meg. Sjåføren min introduserte seg selv som Henry, og han gliste bredt når jeg fortalte han at vi var navnebrødre. Henry snakket ikke mye engelsk, og tongaen min er svært begrenset, men likevel fløt samtalen mellom oss lett som bare det. Jeg hadde nemlig blitt oppmerksom på et Chelsea-klistremerke i frontruta, og etter å ha spurt sjåføren om det var laget hans, snakket vi samme språk, fotball:
"Chelsea? Manchester United? Manchester City? Barcelona?" spurte han meg mens han forsøkte å gjette hvilken klubb som ligger nærmest hjertet mitt.
"Liverpool" svarte jeg.
"You'll never walk alone" sa Henry, så slo han på radioen.
Idrettens rolle i samfunnet
You'll never walk alone. For meg er det nettopp det idretten, og spesielt fotballen, har bidratt til. Hvor enn jeg har vært i verden - på Helgelandskysten, i millionbyene i fjellene i Bolivia, eller i landsbyer bortgjemt i de zambiske skogene - så har fotballen åpnet dører for meg. Den har gitt meg en identitet, jeg har opplevd tilhørighet gjennom den, og den har alltid fått meg til å føle meg som en del av et større fellesskap.
Idrett er lek, men det er ikke til å komme bort i fra at det er lek som betyr mye for mange. For meg har leken bydd på mening, utfordringer og mestringsfølelse. Jeg har til og med lært meg å kjenne verden gjennom idretten - gi meg en by fra Latvia, og du skal få et fotball-lag tilbake av meg. Jeg har også fått erfare at idretten i seg selv ikke er nok til å gjøre verden til et bedre sted. Idretten blir nemlig, som alt annet her i verden, hva du og jeg gjør den til. I 2014 fikk jeg lov til å utforske hvordan supportergrupper i Bolivia brukte fotball til å mobilisere til vold mot politiet og andre grupperinger. I år er jeg utplassert i en organisasjon som bruker idretten til å mobilisere lokalsamfunn til å ta i bruk kunnskaper og ferdigheter som kan bidra til en lysere fremtid.
Hvilke verdier vil du at idretten skal reflektere? Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for at du aldri trenger å gå alene.
Idrett er lek, men det er ikke til å komme bort i fra at det er lek som betyr mye for mange. For meg har leken bydd på mening, utfordringer og mestringsfølelse. Jeg har til og med lært meg å kjenne verden gjennom idretten - gi meg en by fra Latvia, og du skal få et fotball-lag tilbake av meg. Jeg har også fått erfare at idretten i seg selv ikke er nok til å gjøre verden til et bedre sted. Idretten blir nemlig, som alt annet her i verden, hva du og jeg gjør den til. I 2014 fikk jeg lov til å utforske hvordan supportergrupper i Bolivia brukte fotball til å mobilisere til vold mot politiet og andre grupperinger. I år er jeg utplassert i en organisasjon som bruker idretten til å mobilisere lokalsamfunn til å ta i bruk kunnskaper og ferdigheter som kan bidra til en lysere fremtid.
Hvilke verdier vil du at idretten skal reflektere? Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for at du aldri trenger å gå alene.
