Plastposer, slitte sokker og tau - om utstyrsmangel

Response Networks filosofi – som jeg skrev om i et tidligere innlegg – kan kort oppsummeres med læresetningen om at det er mer utviklende å lære noen å fiske enn å gi dem fisk. Dette hindrer likevel ikke enkelte mennesker her i Siakasipa fra å be meg om fisk (penger) når de møter meg. Disse forespørslene gjør meg både ukomfortabel og irritert. Irritert fordi det føles som om at noen ser på meg kun som en minibank med to føtter – ukomfortabel fordi støtten jeg får fra Statens Lånekasse antageligvis utgjør det samme som den totale verdiproduksjonen i denne lille landsbyen, noe som gjør at samvittigheten min til tider ber meg om å operere som en minibank på to føtter.

Det opplevdes ekstra irriterende og ukomfortabelt når en av lærerne jeg jobber med begynte å be meg om å finansiere innkjøpet av gymutstyr til en av skolene i nærheten. Foranledningen til denne forespørselen var en diskusjon om hvordan utstyrsmangel på skolen førte til gymtimer av dårlig kvalitet, og når jeg i løpet av denne diskusjonen ble bedt om å utdype hvordan vi utførte ballaktiviteter i den norske skolen, svarte jeg at vi som regel har én ball per utøver for å utvikle ferdigheter og skape mest mulig aktivitet. Kanskje var jeg litt sliten og frustrert etter nettopp å ha gjennomført en fotballøkt med 35 elever og én fotball, for jeg avslutta innlegget med å spørre:

«Hvis du skal lære 35 elever å skrive, gir du dem én blyant?».

Jeg kjente jeg angret med en gang ordene hadde forlatt munnen min, for jeg følte jeg hadde vært litt for skarp i kantene. Læreren jeg diskuterte med virket imidlertid å være veldig enig, og etter å ha tatt til ordet for at det også burde være en ball per elev ved skolen i Siakasipa, henvendte hun seg til meg:

«Kan ikke du kjøpe med deg fotballer neste gang du er i Livingstone?».

Jeg lo avfeiende, men jeg visste at henvendelsen ikke var en spøk, og etter at læreren på nytt ba meg om å finansiere skolens gymutstyr, forklarte jeg at det ikke hadde vært helt passende med tanke på Response Networks filosofi.

«Ja, det er sant» svarte læreren, før hun fortsatte «Men vi trenger jo ikke si ifra til Response Network?».

Hvorfor ikke, tenkte jeg inni meg i et lite øyeblikk. Jeg har jo pengene til det, kanskje kunne jeg ha operert som en slags landsbyens Roman Abramovitsj, og henta de beste spillerne i lokalområdet slik at Siakasipas skolelag utviklet seg til å bli et litt sjelløst, men veldig suksessrikt fotball-lag. Etter å ha kommet til hektene igjen husket jeg imidlertid på at jeg ikke har sansen for verken russiske oligarker eller sjelløse fotballmannskap, og på nytt gikk jeg i gang med å forklare hva det er Response Network jobber for å oppnå. Når læreren så kom med enda en forespørsel om midler fra meg, kjente jeg at jeg begynte å bli forbanna. For å unngå å skape et dårlig forhold med noen jeg skal jobbe tett med i fremtiden, fant jeg en på en dårlig unnskyldning, og avslutta samtalen. Dette nytter ikke, tenkte jeg mens jeg gikk hjem.

Det nytter

Når jeg møtte læreren på nytt dagen etter, kjente jeg at jeg ble ukomfortabel allerede før vi hilste på hverandre:

«Jeg har tenkt litt på det vi snakket om i går» startet hun - og jeg kjente at magen knyttet seg litt, for jeg forventet å få en ny sponsorforespørsel – «Jeg har gitt klassen hjemmelekse: før neste gymtime skal alle sammen lage en ball hver».

Det ble stille en stund – hun forventet nok et svar fra meg, men jeg var så positivt overrasket at jeg ikke visste hva jeg skulle si.

Det ble betydelig enklere å planlegge og gjennomføre gymtimer ved skolen i Siakasipa etter at elevene tok initiativ til å lage en ball hver.

Etter drøye to måneder i Siakasipa sitter jeg igjen med masse nye inntrykk og opplevelser, men denne hendelsen skiller seg ut som den største oppturen jeg har hatt så langt. Det er kanskje bare snakk om noen fotballer laget av plastposer, slitte sokker og tau, men av en eller grunn føles det som noe mye viktigere. Det føles som at det nytter.

"Fastet dere i går?"

Cox, en lærerkollega fra Siakasipa, har invitert Dominic og meg hjem til seg for å se Arsenal mot Bayern München. Det viser seg imidlertid at Arsenal-kampen går på en betal-TV-kanal som Cox ikke har, og når verten vår forteller oss at vi heller får nøye oss med et opptak av helgekampen mellom Real Sociedad og Atletico Madrid, synker Arsenal-supporteren Dominic ned i stolen av ren og skjær skuffelse. Selv er jeg bare sjeleglad for å få lov til å se litt fotball igjen, det blir ikke mye av det her i Siakasipa, og når Griezmann i tillegg scorer et Messi-aktig mål etter bare noen minutters spill, kjenner jeg at jeg storkoser meg. Kampen går etter hvert til pause – den gikk faktisk til pause for flere dager siden, men her og nå føles det som om jeg ser en live-kamp – og Cox startet pausepraten med et tema som har vært snakket mye om her i Zambia de siste dagene:

«Fastet dere i går?», spør han med stenansikt.

«For hva? For politikerne?», svarer Dominic, og ansiktsuttrykket hans er like seriøst som Cox.

Snart bryter imidlertid begge to ut i latter, og innimellom noen latterkuler hører jeg ord som kwacha, Lungu og election.

National day for prayer

Siden jeg kom til Zambia har kwachaen, den zambiske valutaen, gått opp og ned som en berg- og dalbane, det daglige brødet har blitt dyrere, og industriarbeidere permitteres en etter en som følge av strøm- og vannrasjonering rundt om i landet. For å stoppe den negative utviklingen bestemte derfor president Edgar Lungu seg tidligere i oktober for å gjøre det eneste rette – nemlig å brette opp ermene og… be den zambiske befolkningen om å be til Gud om at Zambia snart skal se lysere dager. Lungu satte derfor av datoen søndag 18.oktober som National day for prayer, fasting and reconciliation.

Kristendommen står fortsatt veldig sterkt i Zambia, og president Lungu hadde kanskje håpet på å score noen PR-poeng med gjennomføringen av denne dagen, og han hadde kanskje også et håp om at det ville gi de uavhengige mediene noe annet å skrive om enn regjeringens manglende evner til å styre økonomien.

Mens jeg sitter og venter på at andreomgangen skal sparkes i gang – selv om den ble sparket i gang for flere dager siden – går det opp for meg at jeg fortsatt ikke har snakket med en eneste zambier som brukte søndagen til å faste. Gjennomgangsmelodien har heller vært den at «det er politikerne som burde faste», og at «Lungu burde skamme seg som misbruker religionen vår».

Hvis Edgar Lungu vinner presidentvalget i 2016 er jeg likevel tilbøyelig til å si at National day for prayer var en suksess, for da har det virkelig skjedd et mirakel.

Regnet som falt i går - om takknemlighet

«Du ba om det» sa Magy, og snart var tonen hennes det eneste tørre i huset.

Regnet som kom så plutselig hamret løs på blikktaket. Frem til nå hadde varmen ført til at dagen stort sett hadde dreid seg om å flytte seg etter skyggen, men nå løp jeg og resten av husholdet rundt omkring i huset for å plassere ut bøtter under dråpene som falt fra taket. Sola hadde gått ned en time tidligere, men med jevne mellomrom slo lynet ned og lyste opp hele Siakasipa, og i et sekund eller to av gangen kunne vi se naturkreftene, ikke bare høre dem. 

Når vi etter hvert hadde gått tom for bøtter, bestemte vi oss for at vi like gjerne kunne sette i gang med andre aktiviteter. Magy gikk tilbake til matlagingen, men det kraftige regnfallet gjorde at hun måtte koke kveldens nshima innendørs, og ikke i utendørskjøkkenet som hun vanligvis gjør. Mens lukten av bål spredte seg rundt om i huset, benyttet guttene anledningen til å gjøre seg klare for kveldsbadet sitt. Kun iført boksershorts løp de ut i regnet og såpet seg inn og lo av hele uværet - kveldsbadet blir naturligvis morsommere når du slipper å gå hundrevis av meter mellom huset og vannpumpa med tunge bøtter balanserende på hodet. For min del var det zambiske uværet såpass fascinerende at jeg bare ble stående og se på det fra vinduet i spisestua. Thailand, en av vakthundene våre, lå ute i kjøkkenbygget. Den lysebrune pelsen hans var blitt mørkere av alt regnet, men han virket likevel ganske så fornøyd der han lå og varmet seg rundt kaffebålet:

«Jeg gjør som Thailand, og går og slapper av litt» sa jeg til Magy der hun satt og rørte i nshimaen, men meldingen min druknet i lyden av regnet som smalt mot blikktaket.

Mens jeg stirret i taket på soverommet kjente jeg at jeg var takknemlig for å ha et tak over meg. Øynene mine var tunge, men jeg fikk likevel ikke til å sove. Alt jeg kunne tenke på var stråhuset som brant ned i går, og hvor familien som hadde bodd der nå befant seg.

Jubileumsturnering i Kabuyu

På veien ned mot sentrum passerer jeg ei svær kirke som ligger i nærheten av Response Networks hus, og utenfor står det et skilt som sier at dagens første gudstjeneste begynner klokka 08.30. Gudstjenesten er derfor godt i gang når jeg passerer rundt klokka ni, og fra veien hører jeg presten prate om prioriteringer:

«En god kristen gjør gode prioriteringer. La oss si at Manchester Uniteds neste kamp går samtidig som neste gudstjeneste – hva gjør du?», spør presten oppildnet.

Mens jeg spaserer forbi venter jeg på at forsamlingen skal gi et halvhjertet «Gudstjenesten» som svar, og selv om jeg ikke kan se han, føles det som om presten hadde forventet det samme. Det blir imidlertid stille fra kirken noen sekunder, og presten ser seg nødt til å svare selv:

«Du går på gudstjenesten».

Hvorfor spiller du ikke på Uniteds kallenavn, tenker jeg mens jeg legger kirka bak meg, går du heller for å se på de Røde djevlene enn å gå i kirka?

Enkle regler + lite utstyr = demokratisk idrett

Forrige uke ble Arnfinn Solli-cup arrangert i Kabuyu – den siste i rekken av Response Networks jubileumsturneringer – og jeg var så heldig å få lov til å være et vitne til hvor mye fotball betyr i lokalsamfunnene her, og hvordan den kan brukes til å fremme andre tiltak i de samme lokalsamfunnene. Fotballen har en enorm tiltrekningskraft verden over – noe jeg først og fremst tror handler om en kombinasjon av enkle regler og lite utstyr – og den blir derfor i stadig større grad brukt av bistandsorganisasjoner, også Response Network, til å nå ut til målgruppene sine.

Presten i Livingstone var nok ikke en fotballmann selv, og kanskje bommet han litt på publikummet sitt, for etter drøye to måneder i Zambia virker det for meg som om at fotball er religion. Her også. Under finner du noen bilder fra turneringa, på gjensyn!

Fotballturneringene skaper mye blest i landsbyene, og de lokale kvinnegruppene tjente forhåpentligvis noen ekstra kwacha i løpet av turneringen.

Semifinalen mellom storfavorittene fra Kabuyu og Musokotwane gikk tik straffespark - Musokotwane brenner sitt første forsøk.

Response Network har feiret tiårsjubileum ved å arrangere turneringer i ulike landsbyer - små plasser, men det har vært mye folk tilstede.

Det er ikke nøye hvilket nivå du spiller på, straffekonker er alltid spennende, og som straffeskytter føler du deg alltid liten.

Musokotwane jubler etter sjokkseier mot hjemmefavoritten Kabuyu.

Hva gjorde du i helga? Om brannslukning og familiehierarki

Om hverdagen er hektisk og fylt med gymtimer på skolene, ulike workshops i nabolandsbyene, fotballturneringer og møtevirksomhet i Livingstone, kan helgene i Siakasipa og omegn – innbyggertall noen-og-hundre – by på en del dødtid. Med de nærmeste distraksjonene 50 km unna i Livingstone, innbyr i det minste helgelivet i Siakasipa til avkobling og eksamenslesing. Når jeg i tillegg har fått meg en studiekamerat i vertsfar Dominic, som studerer historie ved Universitetet i Kabwe ved siden av å være rektor på skolen her, blir det gjerne til at noen timer av lørdagene og søndagene her går til det som må kan sies å være desentraliserte studier. Det er altså flere faktorer som gjør Siakasipa til en gunstig studieplass for en fjernstudent fra Norge. Nå og da oppstår det likevel noen situasjoner som kan gjøre studiedagen her vanskelig, og lørdagen bød på en skikkelig utfordring for den lille kollokviegruppen i Simusuka-huset.

"De sier at et hus har tatt fyr"

Dominic og jeg sitter bak hver vår PC i hver vår ende av spisebordet og jobber med hver vår eksamen. De tre yngste sønnene i huset leker rett utenfor vinduet. De skriker og skråler, men ikke så mye at det påvirker konsentrasjonen min noe særlig. Litt utpå formiddagen blir skrikene og skrålene plutselig veldig skrikete og skrålete, og når jeg kikker ut av vinduet ser jeg at guttene løper alt de makter ned mot vannpumpa. Jeg sender blikket til den andre enden av spisebordet i et håp om at Dominic kan oversette hva det er gutta roper, men Dominic sitter ikke i enden av spisebordet lenger. Når jeg går ut kjøkkendøra ser at jeg også Dominic løper med alt det han makter ned mot vannpumpa. Mens alle andre roper til hverandre på chitonga, roper Dominic på engelsk:

"De sier at et hus har tatt fyr".

Dominic kan umulig se meg der han løper med ryggen mot meg, men siden Dominic er den eneste som kommuniserer på engelsk, antar jeg at meldinga er rettet mot meg, og at det forventes at jeg hjelper til. Jeg løper inn i huset og får på meg et par sko, og på vei nedover mot vannpumpa får jeg øye på svart røyk fra et av lærerhusene. Når jeg kommer til vannpumpa er det allerede et titalls personer der, og flere er på vei. Guttene har allerede tatt styring over situasjonen – de varsler alle om hva som skjer, og de løper rundt i landsbyen og samler inn bøtter. En av mennene som har kommet til for å hjelpe pumper vann for harde livet, og mens at jeg venter på å få utlevert ei bøtte rekker jeg å tenke at det i det minste er godt at lærerboligene er bygd av murstein, og ikke strå slik som noen av husene rundt her. Jeg forsøker å løpe med bøtta jeg har fått tildelt, men får beskjed av en av landsbyboerne om at det er bedre at jeg beveger meg i et roligere tempo:

"Da beholder vi vannet i bøtta", han har mer på hjertet, men bøttene er såpass tunge at neste del av setningen kommer når han har fått pusten igjen, "Så får vi spart litt på kreftene våre, for vi må nok gå en god del turer mellom pumpa og huset".

Når jeg når frem til huset blir det tydelig at det er kjøkkenet som har tatt fyr, og jeg kjenner at jeg blir letta. Primærfyringskilden her er trekull, og siden trekullrøyk kan føre til respirasjonssykdommer hvis du får i deg for mye av det, er de fleste kjøkkenene her bygd slik at de ikke er i kontakt med selve huset. Det betyr i det minste at det ikke er noen menneskeliv i fare. Dette virker, forståelig nok, likevel som mager trøst for huseieren. Han står fortvilet og ser på at trekullet han har lagret på kjøkkenet tar fyr, og kullet som ikke tar fyr kommer til å være ubrukelig med tanke på alt vannet som blir kastet på det. Mens jeg står der og får igjen pusten etter tur nummer fire fra vannpumpa synes jeg synd på huseieren, for trekull er både viktig og dyrt her ute.

Selvstendige smårollinger

Etter en drøy time med slukningsarbeid går Dominic og jeg tilbake til huset for å fortsette med eksamenslesingen. Dominic virker helt uanfektet der han sitter og leser og skriver om den andre boerkrigen, men jeg har fortsatt for mye adrenalin i kroppen til å kunne konsentrere meg om oppgaveteksten min. Jeg bestemmer meg heller for å utnytte det gjenværende adrenalinet til å ta en joggetur. På vei ut døra møter jeg Mulenga, eldst av de yngste i huset, også han tilsynelatende helt uanfektet av dramatikken som nettopp fant sted. Han bærer på tre meterlange greiner, så jeg spør han om vi er tomme for fyring: «Nei», svarer han kort, og jeg har etter hvert lært meg å kjenne Mulenga så godt at jeg vet at han ikke er interessert i å utdype svaret sitt noe særlig. Jeg setter heller i gang med løpeturen.

Joggeturen gjør sitt for at jeg får roet meg ned, men jeg er fortsatt såpass på tå hev at idet jeg nærmer meg huset igjen, kjenner jeg at jeg blir litt oppjaga av noen kraftige smell fra baksiden av huset. Jeg sniker meg rundt hjørnet for å undersøke hva det er som foregår, og får øye på Musonda, minstemannen i huset. Han sitter og former og smir på en metallbit, og bak han står Mulenga og spikker på en av greinene han bar på tidligere. Nysgjerrigheten min drar meg bort til dem, og den lille halvtimen jeg sitter der blir jeg vitne til at tre spyd blir til. Jeg spør gutta om de har laget dem for å gå på jakt, men får til svar at:

"Nei, vi skal leke med dem, men kanskje vi kan prøve å fange noen fisk med dem".

Det var da godt, tenker jeg, for disse barna fortjener å få lov til å leke. Å være vitne til hvordan familiehierarkiet her ofte bidrar til at disse barna må gjøre voksenoppgaver store deler av dagen har nok vært den største utfordringen for meg så langt. Min egen oppvekstbakgrunn gjør nok at jeg tenker at det må være litt mer rom for at barn skal være barn – og tidvis har jeg fryktelig dårlig samvittighet for at mitt inntog i familien bidrar til at de yngste har enda et menneske over seg i hierarkiet som de må utføre oppgaver for. Jeg blir nok aldri en ihugga forkjemper for denne typen familiestruktur, men mens jeg sitter med et hjemmelaget spyd i hånda og tenker på hvordan guttene mobiliserte hele landsbyen til slukningsarbeidet, kommer jeg med en stille innrømmelse om at familiehierarkiet i det minste har bidratt til at guttene er imponerende selvstendige.

Formiddag: brannslukningsaksjon - ettermiddag: kunst og håndverk for viderekomne.

Great divide

Når jeg leser tittelen ovenfor tenker jeg «Oi, dette var en spenstig overskrift». Navnet kommer imidlertid fra en bruktsykkel som hovedkontoret i Livingstone har kjøpt til meg, og jeg fikk den akkurat i tide til at jeg kunne sykle, ikke gå, de femten kilometerne til en workshop i nabolandsbyen Kabuyu. Great divide bidro dermed til at the great divide mellom Siakasipa og Kabuyu ble til en kjapp sykkeltur i stedet.

"The food is ready"

Siden workshopen i Kabuyu hadde planlagt start 08.00, sto jeg opp tidlig med et håp om å få lage min egen frokost. Forrige uke hadde jeg nemlig hatt en samtale med vertsfamilien om staple foods in Norway, altså hva vi spiser mye av i Norge. Jeg fortalte dem at tradisjonelt sett har poteter og brød vært en viktig del av kostholdet i mitt hjemland. Det viste seg i ettertid at vertsfamilien min hadde en baktanke med å ta opp temaet norske mattradisjoner – de hadde nemlig et håp om at noen av disse matvarene var tilgjengelig i nærområdet også, slik at jeg kunne starte dagen med noe norsk til frokost. Det finnes ikke brød i nærområdet, men poteter har de massevis av her ute, og dette har dermed ført til at frokosten min den siste uka har bestått av to kokte poteter og en kopp med svart kaffe.

Klokka halv seks på morgenen var jeg derfor på vei inn i spisekammereset for å hente ut en pakke med havregrøt som jeg hadde fått tak i inne i Livingstone. Jeg skulle tross alt sykle to ganger femten kilometer , og jeg følte derfor at frokosten min denne dagen burde være særdeles energirik. Idet jeg skal til å åpne døra til spisekammerset kjenner jeg imidlertid at noen prikker meg på skulderen, og når jeg snur meg rundt ser jeg Mulenga, den nest eldste sønnen i huset. Han holder en tallerken med to kokte poteter i den ene hånda, og en kopp med kaffe i den andre:

«The food is ready», sier han. Han setter i fra seg tallerkenen og kaffekoppen på spisebordet, bukker høflig og forlater rommet.

Great divide II

De første tankene mine på sykkelsetet til Great divide dreier seg derfor først og fremst om hvorvidt disse to potetene gir meg tilstrekkelig med energi til sykkelturen. Før jeg når hovedveien har jeg imidlertid svelget en håndfull med fluer, og i et forsøk på å se lyst på situasjonen tenker jeg at fluene i det minste gir frokosten et innslag av protein.

Det virker som den positive tenkningen fungerer, eller så kan det være at frokosten hadde nok næringsinnhold likevel, for når jeg når hovedveien kjenner jeg at kroppen er full av energi. Sola er fortsatt på vei opp, så temperaturen er behagelig til tross for at Zambia nå er inne i det som bruker å være den varmeste månedene i året. Med unntak av noen tilfeller der jeg blir nødt til å dele veien med en og annen morgentrøtt trailersjåfør, har jeg stort sett hele hovedveien for meg selv, og jeg kjenner at jeg blir tatt av en veldig frihetsfølelse. Tankene mine nå går til en av idrettsfredskorpserne i Lusaka som hadde fortalt meg om hvordan han kunne bruke flere timer på bussen for å komme seg fra huset sitt til kontoret. Ikke fordi det var så langt mellom huset og kontoret, men fordi bussene i Lusaka ikke kjører før alle setene i bussen er tatt, og fordi trafikken virker å befinne seg i en permanent rushtilstand. Mens jeg kjører i sikksakk på hovedveien, fordi jeg har så mye plass at jeg kan tillate meg det, tenker jeg at det er a great divide.

Great divide III

Jeg når Kabuyu 07.30. Siden Kabuyu ligger såpass nært hovedveien som det gjør, finnes det til og med en liten dagligvarehandel her. Jeg kjøper meg et stykke med loff og en flaske med iskaldt vann. Ikke fordi potetene og kaffen ikke fyller magen lengre, men fordi jeg vanligvis ikke har tilgang til verken brødvarer eller kaldt vann - dette er luksusvarer for en kar fra Siakasipa.

Workshopen om inkludering i idretten skulle som sagt starte 08.00, men 08.00 i african time viser seg å være nærmere 10.30. Når vi endelig starter tar Florence, en av Response Networks feltarbeidere, meg med til konferanselokalene - et svært mangotre som gir skygge nok til at vi får plass til noen-og-tjue personer under det. Jeg er fortsatt under opplæring, og var derfor ment å ha en ren observatørrolle, men Florence kaster meg rett uti det, og jeg blir bedt om å vise frem noen aktiviteter som kan tilpasses slik at mennesker med funksjonsnedsettelser kan delta i idretten. Vi avslutter seansen rundt klokka fem, og jeg hopper rett på sykkelen for å unngå å måtte sykle tilbake i mørket. Mens jeg tråkker det jeg kan for å unngå at solen går ned før jeg er hjemme, tenker jeg på hvor stort gapet faktisk er mellom livet jeg lever nå, og livet jeg vanligvis lever hjemme i Norge - og på hvor stort gapet er mellom Siakasipa og Livingstone, selv om de bare ligger drøye femti kilometer fra hverandre. Dominic, min vertsfar, møter meg i døra hjemme. Han er spent på hvordan sykkelen er, og spør:

«So, how great is the Great divide?».