Om hverdagen er hektisk og fylt med gymtimer på skolene, ulike workshops i nabolandsbyene, fotballturneringer og møtevirksomhet i Livingstone, kan helgene i Siakasipa og omegn – innbyggertall noen-og-hundre – by på en del dødtid. Med de nærmeste distraksjonene 50 km unna i Livingstone, innbyr i det minste helgelivet i Siakasipa til avkobling og eksamenslesing. Når jeg i tillegg har fått meg en studiekamerat i vertsfar Dominic, som studerer historie ved Universitetet i Kabwe ved siden av å være rektor på skolen her, blir det gjerne til at noen timer av lørdagene og søndagene her går til det som må kan sies å være desentraliserte studier. Det er altså flere faktorer som gjør Siakasipa til en gunstig studieplass for en fjernstudent fra Norge. Nå og da oppstår det likevel noen situasjoner som kan gjøre studiedagen her vanskelig, og lørdagen bød på en skikkelig utfordring for den lille kollokviegruppen i Simusuka-huset.
"De sier at et hus har tatt fyr"
Dominic og jeg sitter bak hver vår PC i hver vår ende av
spisebordet og jobber med hver vår eksamen. De tre yngste sønnene i huset leker
rett utenfor vinduet. De skriker og skråler, men ikke så mye at det påvirker
konsentrasjonen min noe særlig. Litt utpå formiddagen blir skrikene og skrålene
plutselig veldig skrikete og skrålete, og når jeg kikker ut av vinduet ser jeg
at guttene løper alt de makter ned mot vannpumpa. Jeg sender blikket til den
andre enden av spisebordet i et håp om at Dominic kan oversette hva det er
gutta roper, men Dominic sitter ikke i enden av spisebordet lenger. Når jeg går
ut kjøkkendøra ser at jeg også Dominic løper med alt det han makter ned mot
vannpumpa. Mens alle andre roper til hverandre på chitonga, roper Dominic på
engelsk:
"De sier at et hus har tatt fyr".
Dominic kan umulig se meg der han løper med ryggen mot meg, men siden Dominic er den eneste som kommuniserer på engelsk, antar jeg at meldinga er rettet mot meg, og at det forventes at jeg hjelper til. Jeg løper inn i huset og får på meg et par sko, og på vei nedover mot vannpumpa får jeg øye på svart røyk fra et av lærerhusene. Når jeg kommer til vannpumpa er det allerede et titalls personer der, og flere er på vei. Guttene har allerede tatt styring over situasjonen – de varsler alle om hva som skjer, og de løper rundt i landsbyen og samler inn bøtter. En av mennene som har kommet til for å hjelpe pumper vann for harde livet, og mens at jeg venter på å få utlevert ei bøtte rekker jeg å tenke at det i det minste er godt at lærerboligene er bygd av murstein, og ikke strå slik som noen av husene rundt her. Jeg forsøker å løpe med bøtta jeg har fått tildelt, men får beskjed av en av landsbyboerne om at det er bedre at jeg beveger meg i et roligere tempo:
"Da beholder vi vannet i bøtta", han har mer på hjertet, men bøttene er såpass tunge at neste del av setningen kommer når han har fått pusten igjen, "Så får vi spart litt på kreftene våre, for vi må nok gå en god del turer mellom pumpa og huset".
Når jeg når frem til huset blir det tydelig at det er kjøkkenet som har tatt fyr, og jeg kjenner at jeg blir letta. Primærfyringskilden her er trekull, og siden trekullrøyk kan føre til respirasjonssykdommer hvis du får i deg for mye av det, er de fleste kjøkkenene her bygd slik at de ikke er i kontakt med selve huset. Det betyr i det minste at det ikke er noen menneskeliv i fare. Dette virker, forståelig nok, likevel som mager trøst for huseieren. Han står fortvilet og ser på at trekullet han har lagret på kjøkkenet tar fyr, og kullet som ikke tar fyr kommer til å være ubrukelig med tanke på alt vannet som blir kastet på det. Mens jeg står der og får igjen pusten etter tur nummer fire fra vannpumpa synes jeg synd på huseieren, for trekull er både viktig og dyrt her ute.
Selvstendige smårollinger
Etter en drøy time med slukningsarbeid går Dominic og jeg tilbake til huset for å fortsette med eksamenslesingen. Dominic virker helt uanfektet der han sitter og leser og skriver om den andre boerkrigen, men jeg har fortsatt for mye adrenalin i kroppen til å kunne konsentrere meg om oppgaveteksten min. Jeg bestemmer meg heller for å utnytte det gjenværende adrenalinet til å ta en joggetur. På vei ut døra møter jeg Mulenga, eldst av de yngste i huset, også han tilsynelatende helt uanfektet av dramatikken som nettopp fant sted. Han bærer på tre meterlange greiner, så jeg spør han om vi er tomme for fyring: «Nei», svarer han kort, og jeg har etter hvert lært meg å kjenne Mulenga så godt at jeg vet at han ikke er interessert i å utdype svaret sitt noe særlig. Jeg setter heller i gang med løpeturen.
Joggeturen gjør sitt for at jeg får roet meg ned, men jeg er fortsatt såpass på tå hev at idet jeg nærmer meg huset igjen, kjenner jeg at jeg blir litt oppjaga av noen kraftige smell fra baksiden av huset. Jeg sniker meg rundt hjørnet for å undersøke hva det er som foregår, og får øye på Musonda, minstemannen i huset. Han sitter og former og smir på en metallbit, og bak han står Mulenga og spikker på en av greinene han bar på tidligere. Nysgjerrigheten min drar meg bort til dem, og den lille halvtimen jeg sitter der blir jeg vitne til at tre spyd blir til. Jeg spør gutta om de har laget dem for å gå på jakt, men får til svar at:
"Nei, vi skal leke med dem, men kanskje vi kan prøve å fange noen fisk med dem".
Det var da godt, tenker jeg, for disse barna fortjener å få lov til å leke. Å være vitne til hvordan familiehierarkiet her ofte bidrar til at disse barna må gjøre voksenoppgaver store deler av dagen har nok vært den største utfordringen for meg så langt. Min egen oppvekstbakgrunn gjør nok at jeg tenker at det må være litt mer rom for at barn skal være barn – og tidvis har jeg fryktelig dårlig samvittighet for at mitt inntog i familien bidrar til at de yngste har enda et menneske over seg i hierarkiet som de må utføre oppgaver for. Jeg blir nok aldri en ihugga forkjemper for denne typen familiestruktur, men mens jeg sitter med et hjemmelaget spyd i hånda og tenker på hvordan guttene mobiliserte hele landsbyen til slukningsarbeidet, kommer jeg med en stille innrømmelse om at familiehierarkiet i det minste har bidratt til at guttene er imponerende selvstendige.
 |
| Formiddag: brannslukningsaksjon - ettermiddag: kunst og håndverk for viderekomne. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar