Dyrene i Afrika

10 – 12 dager i strekk spiser jeg nshima – som består av maismel og vann – med det proteinet vi har tilgjengelig som tilbehør, som regel i form av eggerøre, bønner eller mikrofisken kapenta. Det er ikke så verst, men det er deilig med litt variasjon iblant, og når jeg reiser inn til Livingstone for møtevirksomhet, passer jeg på å spise så mye godt mat som mulig. Cafe Zambezi ligger bare noen meter unna kontoret, og menyen der byr på mange fristelser. En dag jeg var der hadde blikket mitt festet seg på en karibisk kyllingrett, men når servitøren spurte meg hva jeg ville ha, ramlet det ut:

«Pizza», og det oppstod en liten pause mens jeg saumfarte menyen på nytt, men så ramla det ut et nytt ord, «Vegitariana».

«Er du vegetarianer?» spurte servitøren meg.

«Ja» løy jeg hvitt, for det var enklere enn å spørre henne om hun noen gang hadde holdt en kylling i henda, sett den vokse opp, sett den ta seg av nye kyllinger.

Dyrene i Afrika

Dyrene i Afrika (jeg snakker om høns, gris og storfe, men jeg vedder på at du tenkte på løver, flodhester og apekatter mens du nynnet på Egner-sangen – det gjorde i hvert fall jeg når jeg skrev overskriften) har gjort meg bevisst på noe jeg allerede var bevisst på, men som jeg har latet som jeg ikke var bevisst på: måten vi behandler gårdsdyr på er helt forferdelig.

Før jeg kom til Siakasipa, var kylling noe jeg fant i gule Priorpakker, og høns var – ja, hva var egentlig høns? Høns var en artikkel fra Aftenposten som snek seg inn i bakhodet hver gang jeg handla egg. Hvilken artikkel? Den om hvordan høns sitter innestengt i bur hele livet og legger egg, og når de er for gamle og slitne til å legge flere egg, blir gasset i hjel og kasta som søppel. Forferdelig, tenkte jeg ofte mens jeg lette etter egg fra frittgående høns i butikkhyllene, bare for å ta en tolvpakning fra «søppelhønsa» når jeg ikke fant det.

Priorpakker med føtter

Jeg skal være forsiktig med å gi dere et romantisk bilde av dyrevelferden her på bygda, de har ting de må jobbe med her og. Måten de behandler hunder på gjør meg trist, og ja, det spises kjøtt her også. Kjøttet som spises her har imidlertid hatt et liv før det blir slakta.

I et industribruk fores kyllinger med kraftfor som gjør at de i løpet av 30 dager veier 30 ganger så mye som da de ble født. Så bærer det til slakteriet. Oppholdet mitt i Siakasipa har gjort at det ikke føles helt rett lenger.

Jeg har spist mindre kjøtt de siste årene, men det har først og fremst vært av hensyn til miljøet, ikke dyrevelferd. Landsbylivet har imidlertid gjort at velferdsperspektivet har begynt å snike seg inn i samvittigheten. Her har nemlig Priorpakkene føtter som de bruker til å utforske verden rundt med, og mens de utforsker den, har jeg blitt klar over at de føler smerte, de trenger omsorg fra hønemor, og de trenger tryggheten det gir å være en del av en flokk.

NOAH-årsmøte, avd. Siakasipa

«Du har vært her en stund nå, bare se på hvor store kyllingene har blitt», sa Dominic.

Jeg svarte han med å skryte av hvordan husdyrene blir behandlet her, og at setningen han nettopp hadde ytret aldri kunne ha blitt sagt i Norge.

«Hva mener du?» spurte Dominic.

«Kyllingene hadde ikke fått lov til å bli så gamle (tre måneder) hjemme», svarte jeg.

Dominic var nysgjerrig, og ville vite mer om dyrehold i Norge. Samtalen som fulgte hørtes nok mest ut som noe fra årsmøtet til NOAH, men den ble faktisk holdt av to menn som spiser kjøtt.

«Det går ikke an. Har de holdt en kylling i henda? Sett den vokse opp? Sett den ta seg av nye kyllinger? Det går ikke an», sa Dominic, og han var både oppgitt og oppildnet samtidig.

Fleksitarianer

Servitøren i Livingstone ble servert en hvit løgn. Jeg er ikke vegetarianer, jeg spiser fortsatt kjøtt i Siakasipa. Akkurat nå føles det imidlertid at jeg gjør det dels fordi jeg ikke vil være uhøflig mot vertskapet, og dels på grunn av kostholdet vi har her ute – du blir ikke stor og sterk på bare maismel og vann.

Inne i Livingstone blir det mindre kjøtt, rett og slett fordi jeg kan spise meg mett uten. Jeg er kanskje blitt en «fleksitarianer»? Ikke smaker kjøtt så godt lengre heller. Kanskje er det fordi at her spises det høns, og hønsekjøtt er både magrere og seigere enn kyllingkjøtt. Det er i hvert fall begrunnelsen oppdrettere gir deg når de skal forsvare hvorfor de behandler høns som søppel. Eller smaker det ikke så godt lengre, fordi jeg har holdt en kylling i henda, sett den vokse opp, sett den ta seg av nye kyllinger?

Morgenfugl?

Har jeg forsovet meg? Jeg griper panisk etter mobilen for å se hva klokka er – 05.12, det er fortsatt 47 minutter og noen sekunder til alarmen ringer. Jeg legger hodet tilbake på puten i et forsøk på å tvinge frem noen ekstra minutter med søvn, men det eneste jeg tenker på er hvorfor jeg allerede er våken. Var det noe eller noen som vekket meg? Nei, ingen har banket på døren, og for første gang på flere dager kan jeg ikke huske å ha hørt noe kykkeliky fra hanen vår. Jeg lukker øynene, men kjenner at de har mer lyst til å være åpne. Det kan ikke stemme, tenker jeg først, men så begynner jeg å tro på det: jeg er uthvilt.

For å unngå å vekke de andre i huset, lukker jeg soveromsdøra så forsiktig som jeg kan, og lister meg inn på kjøkkenet for å lage frokost. Forsiktigheten og listingen er mest for å være høflig, for innerst inne vet jeg at jeg like gjerne kunne ha slamra med døra til den falt av hengslene uten at det hadde ført til en prematur start på dagen for en Simusuka. Klokka er bare 05.20, men hele familien er i full sving utenfor husets fire vegger allerede.

Jeg kan ikke se vertsfar Dominic, men jeg kan høre ham synge fra baderomsbygget. Sangen må være fengende, for vertsmor Maggy synger på den samme sangen mens hun feier gulvet i utendørskjøkkenet. Eldstesønnen Bright er i full gang med å vaske familiens pirattaxi, og Musonda og Liwakala – de to yngste i huset – gjør sitt beste for å forstyrre storebroren sin ved å jage vakthunden Tiger rundt bilen. Gjennom spisestuevinduet får jeg til og med øye på Mulenga. Han gjorde seg ferdig med eksamensperioden for sjuendeklasse forrige uke, og han bruker den første dagen i skoleferien sin på å hugge ved. Jeg tar med meg en kasserolle og en pakke havregrøt ut til kjøkkenbygget, og Maggy ønsker meg god morgen på chitonga:

«Mwabuka buti! Jeg skulle akkurat til å sende Musonda til å vekke deg, tenkte du hadde forsovet deg».

Nattugle

Gamle (u)vaner hjemme i Norge – en episode med John Oliver blir gjerne til tre-fire, den ene sangen som skal spilles blir gjerne til et par album, og en kjapp oppdatering gjennom en nettavis blir gjerne til dypdykk i både norske og internasjonale nyheter - har gjort følelsen av å være uthvilt før alarmen ringer til et hittil ukjent fenomen. Selv om jeg har våknet opp før alarmen hver dag i to måneder i Siakasipa, er jeg så vant med å være morgentrøtt at jeg har vanskelig for å tro på min nye tilværelse som A-menneske. Døgnrytmekulturen her i Siakasipa gjør imidlertid at jeg har mine tvil om at jeg virkelig kan titulere meg som morgenfugl. Her er jeg en skikkelig syvsover, selv om jeg er oppe rundt halv seks hver dag.

Plastposer, slitte sokker og tau - om utstyrsmangel

Response Networks filosofi – som jeg skrev om i et tidligere innlegg – kan kort oppsummeres med læresetningen om at det er mer utviklende å lære noen å fiske enn å gi dem fisk. Dette hindrer likevel ikke enkelte mennesker her i Siakasipa fra å be meg om fisk (penger) når de møter meg. Disse forespørslene gjør meg både ukomfortabel og irritert. Irritert fordi det føles som om at noen ser på meg kun som en minibank med to føtter – ukomfortabel fordi støtten jeg får fra Statens Lånekasse antageligvis utgjør det samme som den totale verdiproduksjonen i denne lille landsbyen, noe som gjør at samvittigheten min til tider ber meg om å operere som en minibank på to føtter.

Det opplevdes ekstra irriterende og ukomfortabelt når en av lærerne jeg jobber med begynte å be meg om å finansiere innkjøpet av gymutstyr til en av skolene i nærheten. Foranledningen til denne forespørselen var en diskusjon om hvordan utstyrsmangel på skolen førte til gymtimer av dårlig kvalitet, og når jeg i løpet av denne diskusjonen ble bedt om å utdype hvordan vi utførte ballaktiviteter i den norske skolen, svarte jeg at vi som regel har én ball per utøver for å utvikle ferdigheter og skape mest mulig aktivitet. Kanskje var jeg litt sliten og frustrert etter nettopp å ha gjennomført en fotballøkt med 35 elever og én fotball, for jeg avslutta innlegget med å spørre:

«Hvis du skal lære 35 elever å skrive, gir du dem én blyant?».

Jeg kjente jeg angret med en gang ordene hadde forlatt munnen min, for jeg følte jeg hadde vært litt for skarp i kantene. Læreren jeg diskuterte med virket imidlertid å være veldig enig, og etter å ha tatt til ordet for at det også burde være en ball per elev ved skolen i Siakasipa, henvendte hun seg til meg:

«Kan ikke du kjøpe med deg fotballer neste gang du er i Livingstone?».

Jeg lo avfeiende, men jeg visste at henvendelsen ikke var en spøk, og etter at læreren på nytt ba meg om å finansiere skolens gymutstyr, forklarte jeg at det ikke hadde vært helt passende med tanke på Response Networks filosofi.

«Ja, det er sant» svarte læreren, før hun fortsatte «Men vi trenger jo ikke si ifra til Response Network?».

Hvorfor ikke, tenkte jeg inni meg i et lite øyeblikk. Jeg har jo pengene til det, kanskje kunne jeg ha operert som en slags landsbyens Roman Abramovitsj, og henta de beste spillerne i lokalområdet slik at Siakasipas skolelag utviklet seg til å bli et litt sjelløst, men veldig suksessrikt fotball-lag. Etter å ha kommet til hektene igjen husket jeg imidlertid på at jeg ikke har sansen for verken russiske oligarker eller sjelløse fotballmannskap, og på nytt gikk jeg i gang med å forklare hva det er Response Network jobber for å oppnå. Når læreren så kom med enda en forespørsel om midler fra meg, kjente jeg at jeg begynte å bli forbanna. For å unngå å skape et dårlig forhold med noen jeg skal jobbe tett med i fremtiden, fant jeg en på en dårlig unnskyldning, og avslutta samtalen. Dette nytter ikke, tenkte jeg mens jeg gikk hjem.

Det nytter

Når jeg møtte læreren på nytt dagen etter, kjente jeg at jeg ble ukomfortabel allerede før vi hilste på hverandre:

«Jeg har tenkt litt på det vi snakket om i går» startet hun - og jeg kjente at magen knyttet seg litt, for jeg forventet å få en ny sponsorforespørsel – «Jeg har gitt klassen hjemmelekse: før neste gymtime skal alle sammen lage en ball hver».

Det ble stille en stund – hun forventet nok et svar fra meg, men jeg var så positivt overrasket at jeg ikke visste hva jeg skulle si.

Det ble betydelig enklere å planlegge og gjennomføre gymtimer ved skolen i Siakasipa etter at elevene tok initiativ til å lage en ball hver.

Etter drøye to måneder i Siakasipa sitter jeg igjen med masse nye inntrykk og opplevelser, men denne hendelsen skiller seg ut som den største oppturen jeg har hatt så langt. Det er kanskje bare snakk om noen fotballer laget av plastposer, slitte sokker og tau, men av en eller grunn føles det som noe mye viktigere. Det føles som at det nytter.

"Fastet dere i går?"

Cox, en lærerkollega fra Siakasipa, har invitert Dominic og meg hjem til seg for å se Arsenal mot Bayern München. Det viser seg imidlertid at Arsenal-kampen går på en betal-TV-kanal som Cox ikke har, og når verten vår forteller oss at vi heller får nøye oss med et opptak av helgekampen mellom Real Sociedad og Atletico Madrid, synker Arsenal-supporteren Dominic ned i stolen av ren og skjær skuffelse. Selv er jeg bare sjeleglad for å få lov til å se litt fotball igjen, det blir ikke mye av det her i Siakasipa, og når Griezmann i tillegg scorer et Messi-aktig mål etter bare noen minutters spill, kjenner jeg at jeg storkoser meg. Kampen går etter hvert til pause – den gikk faktisk til pause for flere dager siden, men her og nå føles det som om jeg ser en live-kamp – og Cox startet pausepraten med et tema som har vært snakket mye om her i Zambia de siste dagene:

«Fastet dere i går?», spør han med stenansikt.

«For hva? For politikerne?», svarer Dominic, og ansiktsuttrykket hans er like seriøst som Cox.

Snart bryter imidlertid begge to ut i latter, og innimellom noen latterkuler hører jeg ord som kwacha, Lungu og election.

National day for prayer

Siden jeg kom til Zambia har kwachaen, den zambiske valutaen, gått opp og ned som en berg- og dalbane, det daglige brødet har blitt dyrere, og industriarbeidere permitteres en etter en som følge av strøm- og vannrasjonering rundt om i landet. For å stoppe den negative utviklingen bestemte derfor president Edgar Lungu seg tidligere i oktober for å gjøre det eneste rette – nemlig å brette opp ermene og… be den zambiske befolkningen om å be til Gud om at Zambia snart skal se lysere dager. Lungu satte derfor av datoen søndag 18.oktober som National day for prayer, fasting and reconciliation.

Kristendommen står fortsatt veldig sterkt i Zambia, og president Lungu hadde kanskje håpet på å score noen PR-poeng med gjennomføringen av denne dagen, og han hadde kanskje også et håp om at det ville gi de uavhengige mediene noe annet å skrive om enn regjeringens manglende evner til å styre økonomien.

Mens jeg sitter og venter på at andreomgangen skal sparkes i gang – selv om den ble sparket i gang for flere dager siden – går det opp for meg at jeg fortsatt ikke har snakket med en eneste zambier som brukte søndagen til å faste. Gjennomgangsmelodien har heller vært den at «det er politikerne som burde faste», og at «Lungu burde skamme seg som misbruker religionen vår».

Hvis Edgar Lungu vinner presidentvalget i 2016 er jeg likevel tilbøyelig til å si at National day for prayer var en suksess, for da har det virkelig skjedd et mirakel.

Regnet som falt i går - om takknemlighet

«Du ba om det» sa Magy, og snart var tonen hennes det eneste tørre i huset.

Regnet som kom så plutselig hamret løs på blikktaket. Frem til nå hadde varmen ført til at dagen stort sett hadde dreid seg om å flytte seg etter skyggen, men nå løp jeg og resten av husholdet rundt omkring i huset for å plassere ut bøtter under dråpene som falt fra taket. Sola hadde gått ned en time tidligere, men med jevne mellomrom slo lynet ned og lyste opp hele Siakasipa, og i et sekund eller to av gangen kunne vi se naturkreftene, ikke bare høre dem. 

Når vi etter hvert hadde gått tom for bøtter, bestemte vi oss for at vi like gjerne kunne sette i gang med andre aktiviteter. Magy gikk tilbake til matlagingen, men det kraftige regnfallet gjorde at hun måtte koke kveldens nshima innendørs, og ikke i utendørskjøkkenet som hun vanligvis gjør. Mens lukten av bål spredte seg rundt om i huset, benyttet guttene anledningen til å gjøre seg klare for kveldsbadet sitt. Kun iført boksershorts løp de ut i regnet og såpet seg inn og lo av hele uværet - kveldsbadet blir naturligvis morsommere når du slipper å gå hundrevis av meter mellom huset og vannpumpa med tunge bøtter balanserende på hodet. For min del var det zambiske uværet såpass fascinerende at jeg bare ble stående og se på det fra vinduet i spisestua. Thailand, en av vakthundene våre, lå ute i kjøkkenbygget. Den lysebrune pelsen hans var blitt mørkere av alt regnet, men han virket likevel ganske så fornøyd der han lå og varmet seg rundt kaffebålet:

«Jeg gjør som Thailand, og går og slapper av litt» sa jeg til Magy der hun satt og rørte i nshimaen, men meldingen min druknet i lyden av regnet som smalt mot blikktaket.

Mens jeg stirret i taket på soverommet kjente jeg at jeg var takknemlig for å ha et tak over meg. Øynene mine var tunge, men jeg fikk likevel ikke til å sove. Alt jeg kunne tenke på var stråhuset som brant ned i går, og hvor familien som hadde bodd der nå befant seg.

Jubileumsturnering i Kabuyu

På veien ned mot sentrum passerer jeg ei svær kirke som ligger i nærheten av Response Networks hus, og utenfor står det et skilt som sier at dagens første gudstjeneste begynner klokka 08.30. Gudstjenesten er derfor godt i gang når jeg passerer rundt klokka ni, og fra veien hører jeg presten prate om prioriteringer:

«En god kristen gjør gode prioriteringer. La oss si at Manchester Uniteds neste kamp går samtidig som neste gudstjeneste – hva gjør du?», spør presten oppildnet.

Mens jeg spaserer forbi venter jeg på at forsamlingen skal gi et halvhjertet «Gudstjenesten» som svar, og selv om jeg ikke kan se han, føles det som om presten hadde forventet det samme. Det blir imidlertid stille fra kirken noen sekunder, og presten ser seg nødt til å svare selv:

«Du går på gudstjenesten».

Hvorfor spiller du ikke på Uniteds kallenavn, tenker jeg mens jeg legger kirka bak meg, går du heller for å se på de Røde djevlene enn å gå i kirka?

Enkle regler + lite utstyr = demokratisk idrett

Forrige uke ble Arnfinn Solli-cup arrangert i Kabuyu – den siste i rekken av Response Networks jubileumsturneringer – og jeg var så heldig å få lov til å være et vitne til hvor mye fotball betyr i lokalsamfunnene her, og hvordan den kan brukes til å fremme andre tiltak i de samme lokalsamfunnene. Fotballen har en enorm tiltrekningskraft verden over – noe jeg først og fremst tror handler om en kombinasjon av enkle regler og lite utstyr – og den blir derfor i stadig større grad brukt av bistandsorganisasjoner, også Response Network, til å nå ut til målgruppene sine.

Presten i Livingstone var nok ikke en fotballmann selv, og kanskje bommet han litt på publikummet sitt, for etter drøye to måneder i Zambia virker det for meg som om at fotball er religion. Her også. Under finner du noen bilder fra turneringa, på gjensyn!

Fotballturneringene skaper mye blest i landsbyene, og de lokale kvinnegruppene tjente forhåpentligvis noen ekstra kwacha i løpet av turneringen.

Semifinalen mellom storfavorittene fra Kabuyu og Musokotwane gikk tik straffespark - Musokotwane brenner sitt første forsøk.

Response Network har feiret tiårsjubileum ved å arrangere turneringer i ulike landsbyer - små plasser, men det har vært mye folk tilstede.

Det er ikke nøye hvilket nivå du spiller på, straffekonker er alltid spennende, og som straffeskytter føler du deg alltid liten.

Musokotwane jubler etter sjokkseier mot hjemmefavoritten Kabuyu.

Hva gjorde du i helga? Om brannslukning og familiehierarki

Om hverdagen er hektisk og fylt med gymtimer på skolene, ulike workshops i nabolandsbyene, fotballturneringer og møtevirksomhet i Livingstone, kan helgene i Siakasipa og omegn – innbyggertall noen-og-hundre – by på en del dødtid. Med de nærmeste distraksjonene 50 km unna i Livingstone, innbyr i det minste helgelivet i Siakasipa til avkobling og eksamenslesing. Når jeg i tillegg har fått meg en studiekamerat i vertsfar Dominic, som studerer historie ved Universitetet i Kabwe ved siden av å være rektor på skolen her, blir det gjerne til at noen timer av lørdagene og søndagene her går til det som må kan sies å være desentraliserte studier. Det er altså flere faktorer som gjør Siakasipa til en gunstig studieplass for en fjernstudent fra Norge. Nå og da oppstår det likevel noen situasjoner som kan gjøre studiedagen her vanskelig, og lørdagen bød på en skikkelig utfordring for den lille kollokviegruppen i Simusuka-huset.

"De sier at et hus har tatt fyr"

Dominic og jeg sitter bak hver vår PC i hver vår ende av spisebordet og jobber med hver vår eksamen. De tre yngste sønnene i huset leker rett utenfor vinduet. De skriker og skråler, men ikke så mye at det påvirker konsentrasjonen min noe særlig. Litt utpå formiddagen blir skrikene og skrålene plutselig veldig skrikete og skrålete, og når jeg kikker ut av vinduet ser jeg at guttene løper alt de makter ned mot vannpumpa. Jeg sender blikket til den andre enden av spisebordet i et håp om at Dominic kan oversette hva det er gutta roper, men Dominic sitter ikke i enden av spisebordet lenger. Når jeg går ut kjøkkendøra ser at jeg også Dominic løper med alt det han makter ned mot vannpumpa. Mens alle andre roper til hverandre på chitonga, roper Dominic på engelsk:

"De sier at et hus har tatt fyr".

Dominic kan umulig se meg der han løper med ryggen mot meg, men siden Dominic er den eneste som kommuniserer på engelsk, antar jeg at meldinga er rettet mot meg, og at det forventes at jeg hjelper til. Jeg løper inn i huset og får på meg et par sko, og på vei nedover mot vannpumpa får jeg øye på svart røyk fra et av lærerhusene. Når jeg kommer til vannpumpa er det allerede et titalls personer der, og flere er på vei. Guttene har allerede tatt styring over situasjonen – de varsler alle om hva som skjer, og de løper rundt i landsbyen og samler inn bøtter. En av mennene som har kommet til for å hjelpe pumper vann for harde livet, og mens at jeg venter på å få utlevert ei bøtte rekker jeg å tenke at det i det minste er godt at lærerboligene er bygd av murstein, og ikke strå slik som noen av husene rundt her. Jeg forsøker å løpe med bøtta jeg har fått tildelt, men får beskjed av en av landsbyboerne om at det er bedre at jeg beveger meg i et roligere tempo:

"Da beholder vi vannet i bøtta", han har mer på hjertet, men bøttene er såpass tunge at neste del av setningen kommer når han har fått pusten igjen, "Så får vi spart litt på kreftene våre, for vi må nok gå en god del turer mellom pumpa og huset".

Når jeg når frem til huset blir det tydelig at det er kjøkkenet som har tatt fyr, og jeg kjenner at jeg blir letta. Primærfyringskilden her er trekull, og siden trekullrøyk kan føre til respirasjonssykdommer hvis du får i deg for mye av det, er de fleste kjøkkenene her bygd slik at de ikke er i kontakt med selve huset. Det betyr i det minste at det ikke er noen menneskeliv i fare. Dette virker, forståelig nok, likevel som mager trøst for huseieren. Han står fortvilet og ser på at trekullet han har lagret på kjøkkenet tar fyr, og kullet som ikke tar fyr kommer til å være ubrukelig med tanke på alt vannet som blir kastet på det. Mens jeg står der og får igjen pusten etter tur nummer fire fra vannpumpa synes jeg synd på huseieren, for trekull er både viktig og dyrt her ute.

Selvstendige smårollinger

Etter en drøy time med slukningsarbeid går Dominic og jeg tilbake til huset for å fortsette med eksamenslesingen. Dominic virker helt uanfektet der han sitter og leser og skriver om den andre boerkrigen, men jeg har fortsatt for mye adrenalin i kroppen til å kunne konsentrere meg om oppgaveteksten min. Jeg bestemmer meg heller for å utnytte det gjenværende adrenalinet til å ta en joggetur. På vei ut døra møter jeg Mulenga, eldst av de yngste i huset, også han tilsynelatende helt uanfektet av dramatikken som nettopp fant sted. Han bærer på tre meterlange greiner, så jeg spør han om vi er tomme for fyring: «Nei», svarer han kort, og jeg har etter hvert lært meg å kjenne Mulenga så godt at jeg vet at han ikke er interessert i å utdype svaret sitt noe særlig. Jeg setter heller i gang med løpeturen.

Joggeturen gjør sitt for at jeg får roet meg ned, men jeg er fortsatt såpass på tå hev at idet jeg nærmer meg huset igjen, kjenner jeg at jeg blir litt oppjaga av noen kraftige smell fra baksiden av huset. Jeg sniker meg rundt hjørnet for å undersøke hva det er som foregår, og får øye på Musonda, minstemannen i huset. Han sitter og former og smir på en metallbit, og bak han står Mulenga og spikker på en av greinene han bar på tidligere. Nysgjerrigheten min drar meg bort til dem, og den lille halvtimen jeg sitter der blir jeg vitne til at tre spyd blir til. Jeg spør gutta om de har laget dem for å gå på jakt, men får til svar at:

"Nei, vi skal leke med dem, men kanskje vi kan prøve å fange noen fisk med dem".

Det var da godt, tenker jeg, for disse barna fortjener å få lov til å leke. Å være vitne til hvordan familiehierarkiet her ofte bidrar til at disse barna må gjøre voksenoppgaver store deler av dagen har nok vært den største utfordringen for meg så langt. Min egen oppvekstbakgrunn gjør nok at jeg tenker at det må være litt mer rom for at barn skal være barn – og tidvis har jeg fryktelig dårlig samvittighet for at mitt inntog i familien bidrar til at de yngste har enda et menneske over seg i hierarkiet som de må utføre oppgaver for. Jeg blir nok aldri en ihugga forkjemper for denne typen familiestruktur, men mens jeg sitter med et hjemmelaget spyd i hånda og tenker på hvordan guttene mobiliserte hele landsbyen til slukningsarbeidet, kommer jeg med en stille innrømmelse om at familiehierarkiet i det minste har bidratt til at guttene er imponerende selvstendige.

Formiddag: brannslukningsaksjon - ettermiddag: kunst og håndverk for viderekomne.

Great divide

Når jeg leser tittelen ovenfor tenker jeg «Oi, dette var en spenstig overskrift». Navnet kommer imidlertid fra en bruktsykkel som hovedkontoret i Livingstone har kjøpt til meg, og jeg fikk den akkurat i tide til at jeg kunne sykle, ikke gå, de femten kilometerne til en workshop i nabolandsbyen Kabuyu. Great divide bidro dermed til at the great divide mellom Siakasipa og Kabuyu ble til en kjapp sykkeltur i stedet.

"The food is ready"

Siden workshopen i Kabuyu hadde planlagt start 08.00, sto jeg opp tidlig med et håp om å få lage min egen frokost. Forrige uke hadde jeg nemlig hatt en samtale med vertsfamilien om staple foods in Norway, altså hva vi spiser mye av i Norge. Jeg fortalte dem at tradisjonelt sett har poteter og brød vært en viktig del av kostholdet i mitt hjemland. Det viste seg i ettertid at vertsfamilien min hadde en baktanke med å ta opp temaet norske mattradisjoner – de hadde nemlig et håp om at noen av disse matvarene var tilgjengelig i nærområdet også, slik at jeg kunne starte dagen med noe norsk til frokost. Det finnes ikke brød i nærområdet, men poteter har de massevis av her ute, og dette har dermed ført til at frokosten min den siste uka har bestått av to kokte poteter og en kopp med svart kaffe.

Klokka halv seks på morgenen var jeg derfor på vei inn i spisekammereset for å hente ut en pakke med havregrøt som jeg hadde fått tak i inne i Livingstone. Jeg skulle tross alt sykle to ganger femten kilometer , og jeg følte derfor at frokosten min denne dagen burde være særdeles energirik. Idet jeg skal til å åpne døra til spisekammerset kjenner jeg imidlertid at noen prikker meg på skulderen, og når jeg snur meg rundt ser jeg Mulenga, den nest eldste sønnen i huset. Han holder en tallerken med to kokte poteter i den ene hånda, og en kopp med kaffe i den andre:

«The food is ready», sier han. Han setter i fra seg tallerkenen og kaffekoppen på spisebordet, bukker høflig og forlater rommet.

Great divide II

De første tankene mine på sykkelsetet til Great divide dreier seg derfor først og fremst om hvorvidt disse to potetene gir meg tilstrekkelig med energi til sykkelturen. Før jeg når hovedveien har jeg imidlertid svelget en håndfull med fluer, og i et forsøk på å se lyst på situasjonen tenker jeg at fluene i det minste gir frokosten et innslag av protein.

Det virker som den positive tenkningen fungerer, eller så kan det være at frokosten hadde nok næringsinnhold likevel, for når jeg når hovedveien kjenner jeg at kroppen er full av energi. Sola er fortsatt på vei opp, så temperaturen er behagelig til tross for at Zambia nå er inne i det som bruker å være den varmeste månedene i året. Med unntak av noen tilfeller der jeg blir nødt til å dele veien med en og annen morgentrøtt trailersjåfør, har jeg stort sett hele hovedveien for meg selv, og jeg kjenner at jeg blir tatt av en veldig frihetsfølelse. Tankene mine nå går til en av idrettsfredskorpserne i Lusaka som hadde fortalt meg om hvordan han kunne bruke flere timer på bussen for å komme seg fra huset sitt til kontoret. Ikke fordi det var så langt mellom huset og kontoret, men fordi bussene i Lusaka ikke kjører før alle setene i bussen er tatt, og fordi trafikken virker å befinne seg i en permanent rushtilstand. Mens jeg kjører i sikksakk på hovedveien, fordi jeg har så mye plass at jeg kan tillate meg det, tenker jeg at det er a great divide.

Great divide III

Jeg når Kabuyu 07.30. Siden Kabuyu ligger såpass nært hovedveien som det gjør, finnes det til og med en liten dagligvarehandel her. Jeg kjøper meg et stykke med loff og en flaske med iskaldt vann. Ikke fordi potetene og kaffen ikke fyller magen lengre, men fordi jeg vanligvis ikke har tilgang til verken brødvarer eller kaldt vann - dette er luksusvarer for en kar fra Siakasipa.

Workshopen om inkludering i idretten skulle som sagt starte 08.00, men 08.00 i african time viser seg å være nærmere 10.30. Når vi endelig starter tar Florence, en av Response Networks feltarbeidere, meg med til konferanselokalene - et svært mangotre som gir skygge nok til at vi får plass til noen-og-tjue personer under det. Jeg er fortsatt under opplæring, og var derfor ment å ha en ren observatørrolle, men Florence kaster meg rett uti det, og jeg blir bedt om å vise frem noen aktiviteter som kan tilpasses slik at mennesker med funksjonsnedsettelser kan delta i idretten. Vi avslutter seansen rundt klokka fem, og jeg hopper rett på sykkelen for å unngå å måtte sykle tilbake i mørket. Mens jeg tråkker det jeg kan for å unngå at solen går ned før jeg er hjemme, tenker jeg på hvor stort gapet faktisk er mellom livet jeg lever nå, og livet jeg vanligvis lever hjemme i Norge - og på hvor stort gapet er mellom Siakasipa og Livingstone, selv om de bare ligger drøye femti kilometer fra hverandre. Dominic, min vertsfar, møter meg i døra hjemme. Han er spent på hvordan sykkelen er, og spør:

«So, how great is the Great divide?».

Center of attention

DON'T - DROP - THE - BALL, takk til Response Network-kollega Amon for bildet.

Response Network fyller ti år i år, og denne høsten er kalenderen derfor fullpakket med jubileumsarrangementer. Når idrettsteamet og jeg reiste til Luyaba forrige tirsdag – en liten landsby som ligger en tretimers kjøretur utenfor Livingstone – var det for å bistå den lokale arrangementskomiteen med gjennomføringen av en slik turnering. En av årsakene til at nettopp Luyaba hadde fått æren av å arrangere en av disse jubileumsturneringene, var at dette var en av landsbyene hvor Response Network satte i gang et av sine første community sports club-prosjekter.

Den lokale arrangementskomiteen virket imidlertid til å ha det aller meste under kontroll – bra for dem, men litt kjedelig for en fersk idrettsfredskorpser som ivret etter å gjøre noe. Samtidig var jeg klar over at det tross alt er bra hvis Response Networks ansatte og frivillige ikke har alt for mye å gjøre, for det betyr jo at lokalsamfunnet har tilegnet seg kompetanse til å gjøre noe på egen hånd, og det er jo nettopp det Response Network handler om.

Luyaba er større enn Siakasipa, men det er fortsatt så lite at det ikke er så mye å foreta seg om man først kjeder seg. For å få rastløsheten til å forsvinne for en stund gikk jeg derfor til utstyrsteltet og hentet ut en fotball. Jeg lobba ballen opp til meg selv, og lot ballen gå fra høyre til venstre, fra høyre til venstre. Touchen satt overraskende godt med tanke på hvor lite ball-lek det har vært de siste ukene, men noen ganske så intense runder med gris sammen med noen andre idrettsfredskorpsere under orienteringen i Livingstone hadde kanskje gjort sitt for å opprettholde ballfølelsen.

Som juniorspiller brukte jeg utrolig mye tid på å studere freestyle-videoer, og enda mer tid på å øve på triksene jeg så i videoene. Jeg ble aldri like god som freestylerne jeg studerte, men jeg lærte i det minste noen av triksene. Når jeg dro frem disse triksene i Luyaba skjedde det noe – jeg havnet i midten av en ring som bestod av hundrevis av mennesker. Oppildnet av tilskuernes rop om «Mer, mer, mer» holdt jeg et timinutters show for dem, og når jeg endelig la ballen død brøt sirkelen ut i applaus. Selv var jeg nok smertelig klar over at forestillingen min var høyst gjennomsnittlig – i hvert fall sammenlignet med videoene du finner av de som virkelig kan freestyle – og jeg følte ikke at jeg fortjente å motta så positiv respons. Likevel, det føles alltid godt å få applaus for noe du har gjort, selv for en ganske så introvert nordmann. Når jeg krøp inn i teltet den kvelden gikk det da også opp for meg at tilgangen til Youtube og freestyle-videoer er svært begrenset i strømløse landsbyer som Luyaba, og at det derfor var en mulighet for at nettopp jeg hadde fått æren av å introdusere disse triksene for et helt nytt publikum. Og det er jo ganske kult. På gjensyn!

T-Ford, Arnold, Rasmus - Om vannrensing

Jeg kommer fra en familie som elsker å gi kallenavn til sine kjente og kjære. Familien min er faktisk så glad i å gi kallenavn, at det i skyggen av denne i utgangspunktet enkle gleden, har utviklet seg et ganske så avansert kallenavnsystem. Dette systemet er basert på assosiasjoner, og gir rom for enkle kjælenavn, men også situasjonsbestemte kallenavn.

For å ta noen eksempler: Jeg heter Henry, men du fanger også oppmerksomheten min hvis du sier T-Ford. Forklaringen bak dette er at jeg deler fornavn med Ford-grunnleggeren Henry Ford, og siden enkelte familiemedlemmer insisterer på å referere til meg som T-Ford, Ford-fabrikkens revolusjonerende bil, lystrer jeg altså til dette navnet også. T-Ford er så indoktrinert i meg, at det faller inn under kjælenavnkategorien.

Vi kan ta et situasjonsbestemt eksempel også: noen startproblemer med motorikken tidlig i livet bidro til at jeg var et utrolig klønete barn. Som guttunge så jeg også mye på barne-tv-serien «Kalle klovn», hvor en av hovedpersonene var en klønete rosa elefant med navnet Arnold – you do the maths.

Arnold etter nok et uhell.

I senere år har også navnet Rasmus festet seg ved meg. Dette er et resultat av at jeg med årene – spesielt etter tre år med utviklingsstudier – har utviklet et miljøengasjement, og samtidig har Miljøpartiet de Grønne vokst seg så store at partitalsmann Rasmus Hansson ofte er å se i media. Kallenavnet Rasmus faller nok mer inn under kategorien som situasjonsbestemt kallenavn, for det blir som oftest benyttet når jeg har ytret noe grønt.

Rasmus-øyeblikk

Grunnen til at jeg innvier dere om dette svært intrikate kallenavnsystemet, er at jeg her om dagen hadde et skikkelig Rasmus-øyeblikk. Livet som idrettsfredskorpser byr nemlig på en rekke utfordringer, og for meg har en slik utfordring vært noe så grunnleggende som å få tak i drikkevann.

Vannkilden i Siakasipa.

I Livingstone var det enkelt nok, det var bare å kjøpe flaskevann på butikken. Med tanke på at flaskevannsindustrien bruker over en million fat hvert år på å fremstille plastflaskene, dreide drikkevannsproblematikken i Livingstone seg derfor mer om dårlig grønn samvittighet. I Siakasipa finnes det derimot ikke butikker, og dermed heller ikke flaskevann. Når jeg i tillegg slet med bakteriefloraen i vannet fra drikkevannskilden, ble utfordringen straks mer konkret. En midlertidig løsning på problemet ble at Dominic, far i vertsfamilien, fikk en bekjent inne i Livingstone til å kjøpe med seg en tolvpakning med flaskevann. Å kjøre to ganger 50 kilometer for å kjøpe flaskevann er imidlertid verken praktisk eller bærekraftig. Neste løsning ble derfor å koke vann, men denne løsningen hadde både vertsfamilien og jeg problemer med: for vertsfamilien ble det etter hvert lite brensel igjen til andre dagligdagse gjøremål, som matlaging og renhold, og for en «Rasmus» var det ikke så kult å brenne trekull for å drikke vann.

SODIS

En tur til Lusaka for å hente arbeidstillatelsen ga en midlertidig pause fra drikkevannsproblematikken. I billettluka på buss-sentralen i Livingstone ble jeg lovet en «en femtimers busstur i en luksusbuss med aircondition, toalett, kaffemaskin, nedleggbare seter og underholdning». Det lover godt tenkte jeg, lange bussturer egner seg til problemløsning nettopp fordi de tar lang tid. Jeg fikk veldig god tid til å tenke på bussturen, og etter å ha brukt nærmere åtte timer på en «femtimers busstur» i en ganske ordinær «luksusbuss» uten aircondition, toalett, kaffemaskin, nedleggbare seter eller underholdning, satt jeg igjen med to tanker:

1. Hvor sterkt håndheves markedsføringsloven i Zambia?
2. Hadde ikke jeg lest om vannrensning ved hjelp av sollys et eller annet sted?

Når jeg gikk av bussen i Lusaka gikk jeg rett inn på nærmeste kafe med et Wifi-klistremerke, og googlet meg frem til SODIS-metoden. SODIS er et akronym for Solar Water Disinfection, og metoden er like enkel som den er genial. Alt du trenger er vann, tomme plastflasker og sollys - jeg hadde med andre ord mer en nok av alle de nødvendige ingrediensene hjemme i Siakasipa. Etter å ha vasket og fylt vannflaskene med det forurensede vannet, plasserer du flaskene på en flate som tiltrekker seg varme og ikke havner i skyggen i løpet av perioden rensingen foregår.

SODIS virker i overkant enkelt, men det har funket så langt.

Etter omtrent seks timer har de ultrafiolette strålene fra sollyset tatt knekken på det som er av bakterier og virus i vannet, og vannet kan drikkes rett fra flasken. For meg virket metoden nesten for god til å være sann, så det var med en viss skepsis jeg tok de første slurkene med SODIS-vann i Siakasipa, men etter to ladninger med SODIS-vanndrikking står jeg fortsatt oppreist. På gjensyn!

Maslow, oppdatert 2015

Mat og drikke, frihet fra usikkerhet, forhold og kjærlighet, mestringsfølelse og selvrealisering - slik husker jeg Maslows behovspyramide fra markedsføringsklassen ved Sandnessjøen videregående. Før avreise til Zambia ble jeg imidlertid introdusert for en oppdatert versjon av behovspyramiden på Fredskorpsets Youth Camp, hvor det hevdes at primærbehovet for alle mennesker i 2015 er wifi-tilgang.

Jeg kjenner meg veldig igjen i den oppdaterte versjonen - her sitter jeg i Siakasipa med et USB-modem som går veeeeldig sakte, og koster veeeeldig mye penger, men jeg får i det minste tilfredsstilt litt av behovet for å oppdatere meg på nyhetsbildet. Det går litt tråere med sosiale medier, mens dette skrives har jeg forsøkt å åpne Facebook-innboksen i 37 minutter og 18 sekunder, men det får jeg lære meg å leve med.

Lurer på om dette er tidenes første blogginnlegg fra Siakasipa? Uansett, på gjensyn!

Landsbyliv

«God kveld, hvordan har du hatt det i dag? Dette er Henry. Han er sønnen min, og skal bo her de neste ti månedene», sa Dominic, hver gang ei dør åpnet seg for oss. Når han hadde sagt dette, gikk han et skritt til siden, og sendte meg et blikk som sa «Nå».

«Kwasiya buti – god kveld», sa jeg, på langt fra feilfri tonga. Det var likevel bra nok til å fremkalle noen smil fra noen av landsbyboerne i Siakasipa. Jeg flytta blikket fra personen i døren, og sendte Dominic et blikk som sa «Hva gjør vi nå?». Dominic fanget usikkerheten min,

«OK, det var alt. Vi ser deg i morgen. God kveld!», sa han, før han tok meg med til nok ei dør hvor vi gjentok den samme prosedyren. Og etter den, enda ei dør. Og enda ei. Til slutt hadde vi gått rundt hele landsbyen.

Outsourcing – glatt overgang til landsbylivet

På onsdag flyttet jeg inn hos Simusuka-familien i Siakasipa. Før mitt inntog, bestod familien av mor, far og fire sønner i aldersspennet åtte til en-og-tjue år. Siden jeg er 25 år, gikk jeg derfor rett inn i rollen som «eldstesønnen» i huset. Jeg er litt usikker på om det er denne rollen, eller om det er gjesterollen som har ført til at jeg har noen privilegier i forhold til resten av søskenflokken. Jeg er for eksempel den eneste av «barna» som får spise middag sammen med foreldrene ved voksenbordet i spisestua – resten av søskenflokken må pent ta til takke med sofaen i stua. Jeg har også en status som gjør at Dominic, far i vertsfamilien, outsourcer hver eneste arbeidsoppgave jeg forsøker å ta på meg:

«Lager du kaffe?», spør han, mens han ser på at jeg finner frem kaffekoppene og finner frem kjelen. Han venter ikke på svar før han roper på en av de yngre sønnene, «Sønn, kom hit! Henry vil ha kaffe, gjør det klart. Jeg tror jeg tar en kopp jeg også».

Stua - et solcellepanel gjør at vi får tid til en time med TV-titting før batteriet dør.

Siakasipa sentrum, sett fra hjemmet mitt.

Rent praktisk har derfor ikke overgangen til landsbylivet vært så vanskelig. Så tror jeg faktisk at strøm- og vannrasjoneringen inne i Livingstone har gjort det slik at jeg har gått inn litt forberedt på livet uten innlagt elektrisitet og rennende vann også. Et solcellepanel som gir oss nok strøm til å lade telefoner og PCer, og ei vannpumpe som landsbybefolkningen eier i fellesskap – bidrar til og med til at det er lettere å planlegge dagen her ute i skauen enn det er inne i asfaltjungelen. Utfordringen så langt har heller vært å tilpasse seg denne rollen som eldstesønn, men det skal sies at jo lengre ut i uka vi kom, jo flere arbeidsoppgaver har jeg fått lov til å utføre selv. På fredag foretok jeg for eksempel min første klesvask for hånd (MESTRINGSFØLELSE), og på lørdag fikk jeg også tillatelse til å hjelpe til med å rydde av bordet etter frokost. Simusuka-familien er da også en veldig hyggelig gjeng, og jeg er sikker på at vi får det fint i hverandres selskap de neste ti månedene. Om de gir meg tillatelse til det, så blir kanskje dere som leser bloggen litt bedre kjent med dem etter hvert. Før den tid får dere heller kose dere med noen bilder av hjemmet mitt de neste ti månedene, og tilgi meg for den litt tilfeldige plasseringen av dem i teksten, de driver og hopper rundt omkring. På gjensyn!

Ryktene om ei stråhytte viste seg å være sterkt overdrevet, Simusuka-familien eier nemlig et meget solid byggverk.

Soverommet mitt. I kontrakten med NIF står det at vertsfamilien skal sørge for at jeg har mitt eget soverom, noe som betyr at jeg er den eneste i husholdet som har en plass jeg kan være helt for meg selv. Jeg har et rom, foreldrene deler et rom, og de fire sønnene ligger nesten i stabel på hverandre i det siste soverommet.

Kjøkkenet. Til venstre i bildet ser du lass med trekull, primærfyringskilden i Siakasipa.

Guttedrømmen

På vei til kontoret slår det meg at jeg er usedvanlig opplagt så tidlig på morgenen. Klokka er ikke sju enda, men jeg har allerede vært våken i halvannen time. Strømrasjoneringen her i Zambia har gjort noe med døgnrytmen min – jeg har rett og slett ikke de samme mulighetene som jeg har hjemme til å se på filmer eller lese nettaviser til langt på natt. Rasjoneringen er organisert slik at Livingstone er delt inn i tre soner, og hver sone går åtte timer uten strøm hver dag. Huset der jeg bor når jeg er inne i Livingstone ligger i tillegg plassert i den sonen som oftest er nødt til å rasjonere mellom klokka 14 og 22, noe som stort sett betyr at jeg har strøm i huset når jeg:

• a) Er på kontoret, og ikke kan benytte meg av den.
• b) Sover.

Like greit, tenker jeg mens jeg fortsetter på den halvtime lange gåturen mot kontoret, for akkurat her og nå føles det rimelig godt å være uthvilt på vei til jobb. Mens jeg går legger jeg merke til at sola har rukket å bli steikvarm allerede. Den er faktisk så sterk at det er vanskelig å gå med hodet hevet. Jeg bøyer hodet nedover for å unngå å bli blenda av sola, og idet jeg bøyer hodet legger jeg merke til logoen på skjorta mi: det norske flagget, og rett under der igjen, de olympiske ringene. Jeg har selvsagt vært klar over at jeg representerer norsk idrett gjennom Idrettens Fredskorps, men av en eller annen grunn er det først nå jeg blir virkelig klar over det. Og jeg blir stolt. Og da mener jeg ikke stolt, jeg mener virkelig stolt. Jeg var unaturlig lett i steget når jeg starta turen på morgenkvisten, men nå føles det som jeg flyver nedover gangfeltet. Det går opp for meg at guttedrømmen om å representere idretts-Norge i utlandet har gått i oppfyllelse. La gå da, i den originale guttedrømmen har jeg på meg sko med knotter og en rød landslagsdrakt, ikke ei blå pique-skjorte fra Dressmann. Akkurat nå er ikke det så viktig, for akkurat nå oppleves denne blå pique-skjorta som en rød landslagsdrakt.

Nedtur... OPPTUR

«Vi utsetter avreisen til i morgen» lovet Caleb. Han så på kalenderen sin igjen, og jeg kunne raskt se at han allerede angret på hva han nettopp hadde sagt, «Nei, vi utsetter den til onsdag». Utsettelsen kom som en skikkelig nedtur. Etter en måned med kursing, flytting og pakking av en Bergans-sekk, var jeg veldig innstilt på å starte med selve arbeidet så fort som mulig. Jeg var så innstilt på avreisen at det siste jeg leste på før jeg tok kveld i går var en how-to om å vaske klær for hånd, det blir nemlig dårlig med maskinvask i Siakasipa. 

Caleb, som er min koordinator under oppholdet, er imidlertid en travel mann i en travel organisasjon. Grunnen til utsettelsen var den at han har blitt bedt om å delta i et møte med det zambiske kunnskapsdepartementet angående feiring av FNs internasjonale dag for lese- og skriveferdigheter, som finner sted i morgen 8. september. Det høres ut som en ganske big deal, og det er det også. Da får det heller være at jeg blir værende i Livingstone et par dager til. Nedturen ble uansett fort glemt når jeg fikk oppdatert meg på nyheter hjemme i Norge, Norge – Kroatia 2-0!

På gjensyn!

Response Network - introduksjon

Blikkene de italienske bistandsarbeiderne/jordbruksekspertene sendte til de lokale bøndene var like mye preget av medynk som forbløffelse. Jorda var god og tilgangen til vann var sikret av nærheten til Zambezi-elven, men likevel var det ingen av de lokale bøndene som dyrket noe på dette åpenbart fruktbare landstykket. Forbløffelsen i blikkene stammet fra det faktum at dette foregikk i et land hvor halve befolkningen var (og er) kronisk underernært, mens medynken var et resultat av en forestilling om at svaret på dette problemet var superenkelt: dyrk den fruktbare jorda.

For de italienske jordbruksekspertene var dette svaret så åpenbart at de straks igangsatte et jordbruksprosjekt. Jordbruksekspertene hadde imidlertid hatt det så travelt med å redde lokalbefolkningen at de glemte å spørre den samme lokalbefolkningen om de kunne tenke seg å delta i prosjektet. Når lokalbefolkningen utviste en solid dose skepsis til prosjektet ble jordbruksekspertene nok en gang rammet av forbløffelse, denne gangen såpass mye at de glemte å be lokalbefolkningen om en begrunnelse for skepsisen.

Jordbruksprosjektet fortsatte til tross for manglende støtte fra lokalbefolkningen, og noen uker senere kunne jordbruksekspertene stolt skue utover de flotteste tomatåkrene de hadde sett utenfor Italia. En kveld mens jordbruksekspertene sto og ristet på hodet over lokalbefolkningens uvillighet til å dyrke jorda, fikk en av dem øye på et aller annet som steg opp av Zambezi-elva. Det var en flodhest. Snart hadde en hel flodhestflokk steget opp av elva, og de var på vei mot tomatåkrene.

Morgenen etter, etter at tomatåkrene var lagt i grus av flodhestene, ba en av jordbruksekspertene en av de lokale bøndene om en forklaring på hvorfor de ikke hadde blitt advart mot flodhestene. Bondens svar var enkelt nok, «You didn’t ask us».

"Shut up and listen"

Historien ovenfra er hentet fra en TED-talk av Ernesto Sirolli. Etter å ha deltatt i utallige hvite elefanter innså Sirolli at han, og mange andre bistandsaktører, måtte lære seg et par helt grunnleggende egenskaper:

1. Evnen til å holde kjeft.
2. Evnen til å høre etter.

Sirolli lærte seg også at et prosjekt må være tilpasset lokal kultur, hovedsakelig fordi:

1. Det er det mest praktiske. Prosjektene blir gjennomførbare, og man unngår kjedelige episoder med flodhester.
2. Det skaper eierskap og tilhørighet, og prosjektene blir bærekraftige.

Grunnen til at jeg deler denne historien videre er at jeg ser noen likhetstrekk mellom Sirollis lærdommer og måten min vertsorganisasjon opererer på, spesielt med tanke på det å skape tilhørighet og eierskap til prosjekter.

Response Network

Når Response Network (RN) ble grunnlagt i 2005 var det nettopp fordi grunnleggerne satt med et inntrykk av at bistandsprosjekter i Zambia ofte ikke var tilpasset zambisk kultur, og at de samme prosjektene ofte skapte donoravhengighet. Donoravhengighet oppstår når mottageren av utviklingshjelpen blir gjort til en passiv tilskuer av giver. Hvis en giver starter et prosjekt uten å inkludere mottageren i det hele tatt, hva gjør da mottageren hvis det oppstår problemer når prosjektet er over og giveren har dratt?

RN forsøker å forhindre donoravhengighet og fremme bærekraftig utvikling ved å forbedre landsbybefolkningens tilgang til nødvendig informasjon, for eksempel ved å undervise om hvilke rettigheter de innehar, eller hvilken ressurser som er nødvendige til akkurat deres prosjekt. Når informasjonen er delt er det opp til lokalsamfunnet selv å bestemme hva de vil bruke informasjonen til, mens RN inntar en rolle hvor de kan sette lokalsamfunnet i kontakt med mennesker og ressurser prosjektet er avhengig av. Ved å la lokalsamfunnene drive prosjektene selv utvikler de nye ferdigheter og kunnskap, samtidig som det skapes ansvarlighet for prosjektet. Og ikke minst, på denne måten unngår man også å sette i gang flodhest-prosjekter hvis lokalsamfunnet ikke er interessert.

Neste uke braker det løs

Da vet dere litt om hva jeg skal jobbe med de neste ti månedene. Neste uke bærer det ut til landsbyen Siakasipa, som kommer til å være min base under mesteparten av oppholdet. Siakasipa ligger 40 km nord for Livingstone, og sju km inn i skauen fra hovedveien. Landsbyen er strømløs, men jeg har blitt fortalt at det står et solcellepanel og venter på meg, slik at jeg får ladet opp telefoner og PC. Internett er et usikkerhetsmoment, og skulle det være fraværende der ute, blir bloggen i så fall oppdatert annenhver uke fremover, da jeg reiser inn til Livingstone for å rapportere til hovedkontoret annenhver mandag. På gjensyn!

Spaghettiwestern

Det var som tatt ut av en pistolduell-scene fra en gammel western. Sola sto midt på himmelen, og med bare noen meter i mellom oss sto vi der og stirret hverandre inn i øynene. Hvem kom til å vise det første tegnet på svakhet? Problemet var bare det at jeg hadde møtt opp til duellen uten kuler, mens motstanderen min hadde tatt med seg et helt arsenal. Det var noe Eastwood-aktig over det rolige sinnet motstanderen min utstrålte. Hadde han kunne snakket hadde han sagt noe Eastwood-aktig også: «Go ahead, make my day punk».

Det var ingen andre i nærheten, og jeg begynte å bli redd for at motstanderen min visste at jeg bløffet. Jeg trådde noen varsomme skritt i retning restauranten femti meter lenger bort, kom jeg meg bort til resten av gjengen visste jeg at jeg ville være trygg. Hver gang jeg tok to skritt bort, tok motstanderen min fire skritt mot meg. Vi visste begge to hvem som hadde overtaket på situasjonen, og jeg likte ikke oddsene mine. I et siste desperat forsøk på å kjøpe meg litt tid bestemte jeg meg for å gå inn i en ny stirrekonkurranse. Motstanderen min så ikke videre imponert ut av forestillingen min, men han oppførte seg nesten som en gentleman der han sto og ventet på at jeg skulle avsløre bløffen min. Beina mine sto fortsatt stødig, men jeg merket at blikket mitt begynte å flakke. Fight or flight? Hodet mitt sa flight, men akkurat i det øyeblikket jeg skulle til å legge beina på nakken fikk jeg øye på et menneske som kom i min retning. Jeg avventet situasjonen noen sekunder til, og til min store lettelse kunne jeg identifisere mannen som kom imot meg som den bartekledde sheriffen Bendik: «Henry! Hva skjer? Hvorfor står du så nært sebraen?».

Kort oppklaring

Innenfor gjerdene til Kaazmein Lodge, hvor siste del av forberedelsene før vi drar ut i felten tar del, spaserer det et par sebraer. I fjor mistet dette sebra-paret et barn, og siden da har det mannlige eksemplaret tidvis oppført seg aggressivt. De siste dagene har han (han har ikke navn) gått inn i en del stirrekonkurranser med flere av idrettsfredskorpserne. Heldigvis har personalet her godt tekke på sebraen, og de vet hvordan han skal håndteres, og de hevder også at stirrekonkurransene er mest for å måle styrke med gjestene. Vi er i trygge hender, på gjensyn!

Om å trå nye stier

Two roads diverged in a wood, and I –

I took the one less traveled by,

And that has made all the difference

Som fjerdeårs student på utviklingsstudier var jeg skoletrøtt, men fortsatt interessert i å gjøre noe i feltet utvikling og bistand. Det føltes som om studiene først og fremst handlet om å opprettholde et godt snitt, jakten på ny kunnskap og nye opplevelser hadde havnet i andre rekke. Jeg trengte sårt å trå nye stier, og når jeg i februar fikk høre om Idrettens Fredskorps sendte jeg derfor inn en søknad i håp om å bli en av de heldige utvalgte.

Idrettens Fredskorps er en del av Norges Idrettsforbunds (NIF) internasjonale engasjement, og NIF sender hvert år ut nye idrettsfrivillige til sine samarbeidsorganisasjoner i Zambia og Zimbabwe. Her skal de frivillige skal jobbe med idrett for utvikling, og de kommer også tett på en ny kultur gjennom å bo hos vertsfamilier. Programmet er finansiert av Fredskorpset, som har som hovedmål å gjøre verden mindre gjennom kulturutveksling.

Etter telefonintervjuer og opptakshelg på Olympiatoppen med andre håpefulle søkere, fikk jeg i mars tilbudet om å tilbringe det neste året som idrettsfrivillig i Zambia. Jeg takket ja på flekken.

Ventetid

De neste månedene handlet mest om å vente på at reisen skulle starte. Jeg tok permisjon i fra studiene, og tilbrakte resten av våren som vikar på Sandnes Barneskole (verdens triveligste skole) hjemme i Sandnessjøen. Mye tid ble også brukt på å svare på spørsmål fra nysgjerrige familiemedlemmer, venner og bekjente: «Nei mamma, slapp av, jeg kommer ikke til å bo i ei stråhytte på landsbyen» ble til en standardfrase.

Livet som Idrettsfredskorspser startet for fullt 6.august, og siden da har jeg stort sett vært på kurs og seminarer. Fredag 21.august var avreisedagen til Livingstone og Zambia endelig kommet, men det blir kursing ut måneden også her før det braker løs i september. Her i Livingstone er alle årets Idrettsfredskorpsere samlet på Kaazmein Lodge, en liten biltur fra Victoria Falls.

Edgar tok styringen i bassenget, og snart måtte hele gjengen delta i sangen/dansen "I pick the ball up". Fotoet er tatt av romkameraten min Evans, som skal reise til Sund folkehøgskole som en del av utvekslingsprogrammet.

Stråhytter, telt og sykler

«Nei mamma, slapp av, jeg kommer ikke til å bo i ei stråhytte på landsbyen» har for øvrig blitt til «Ja mamma, jeg kommer til å bo i ei stråhytte på landsbyen». Response Network (kommer tilbake med en presentasjon), min vertsorganisasjon, driver nemlig hovedsakelig prosjektene sine ute i landsbyene i nærheten av Livingstone.

Det neste året blir sannsynligvis tilbrakt syklende mellom ulike landsbyer, og jeg kommer nok også til å slå min personlige rekord i antall teltovernattinger i løpet av denne perioden. Ikke at den er så veldig høy, men uansett. Og jeg får i hvert fall utforsket nye stier. Om du vil vite hvor disse stiene leder, så kan du følge meg her. På gjensyn!