T-Ford, Arnold, Rasmus - Om vannrensing

Jeg kommer fra en familie som elsker å gi kallenavn til sine kjente og kjære. Familien min er faktisk så glad i å gi kallenavn, at det i skyggen av denne i utgangspunktet enkle gleden, har utviklet seg et ganske så avansert kallenavnsystem. Dette systemet er basert på assosiasjoner, og gir rom for enkle kjælenavn, men også situasjonsbestemte kallenavn.

For å ta noen eksempler: Jeg heter Henry, men du fanger også oppmerksomheten min hvis du sier T-Ford. Forklaringen bak dette er at jeg deler fornavn med Ford-grunnleggeren Henry Ford, og siden enkelte familiemedlemmer insisterer på å referere til meg som T-Ford, Ford-fabrikkens revolusjonerende bil, lystrer jeg altså til dette navnet også. T-Ford er så indoktrinert i meg, at det faller inn under kjælenavnkategorien.

Vi kan ta et situasjonsbestemt eksempel også: noen startproblemer med motorikken tidlig i livet bidro til at jeg var et utrolig klønete barn. Som guttunge så jeg også mye på barne-tv-serien «Kalle klovn», hvor en av hovedpersonene var en klønete rosa elefant med navnet Arnold – you do the maths.

Arnold etter nok et uhell.

I senere år har også navnet Rasmus festet seg ved meg. Dette er et resultat av at jeg med årene – spesielt etter tre år med utviklingsstudier – har utviklet et miljøengasjement, og samtidig har Miljøpartiet de Grønne vokst seg så store at partitalsmann Rasmus Hansson ofte er å se i media. Kallenavnet Rasmus faller nok mer inn under kategorien som situasjonsbestemt kallenavn, for det blir som oftest benyttet når jeg har ytret noe grønt.

Rasmus-øyeblikk

Grunnen til at jeg innvier dere om dette svært intrikate kallenavnsystemet, er at jeg her om dagen hadde et skikkelig Rasmus-øyeblikk. Livet som idrettsfredskorpser byr nemlig på en rekke utfordringer, og for meg har en slik utfordring vært noe så grunnleggende som å få tak i drikkevann.

Vannkilden i Siakasipa.

I Livingstone var det enkelt nok, det var bare å kjøpe flaskevann på butikken. Med tanke på at flaskevannsindustrien bruker over en million fat hvert år på å fremstille plastflaskene, dreide drikkevannsproblematikken i Livingstone seg derfor mer om dårlig grønn samvittighet. I Siakasipa finnes det derimot ikke butikker, og dermed heller ikke flaskevann. Når jeg i tillegg slet med bakteriefloraen i vannet fra drikkevannskilden, ble utfordringen straks mer konkret. En midlertidig løsning på problemet ble at Dominic, far i vertsfamilien, fikk en bekjent inne i Livingstone til å kjøpe med seg en tolvpakning med flaskevann. Å kjøre to ganger 50 kilometer for å kjøpe flaskevann er imidlertid verken praktisk eller bærekraftig. Neste løsning ble derfor å koke vann, men denne løsningen hadde både vertsfamilien og jeg problemer med: for vertsfamilien ble det etter hvert lite brensel igjen til andre dagligdagse gjøremål, som matlaging og renhold, og for en «Rasmus» var det ikke så kult å brenne trekull for å drikke vann.

SODIS

En tur til Lusaka for å hente arbeidstillatelsen ga en midlertidig pause fra drikkevannsproblematikken. I billettluka på buss-sentralen i Livingstone ble jeg lovet en «en femtimers busstur i en luksusbuss med aircondition, toalett, kaffemaskin, nedleggbare seter og underholdning». Det lover godt tenkte jeg, lange bussturer egner seg til problemløsning nettopp fordi de tar lang tid. Jeg fikk veldig god tid til å tenke på bussturen, og etter å ha brukt nærmere åtte timer på en «femtimers busstur» i en ganske ordinær «luksusbuss» uten aircondition, toalett, kaffemaskin, nedleggbare seter eller underholdning, satt jeg igjen med to tanker:

1. Hvor sterkt håndheves markedsføringsloven i Zambia?
2. Hadde ikke jeg lest om vannrensning ved hjelp av sollys et eller annet sted?

Når jeg gikk av bussen i Lusaka gikk jeg rett inn på nærmeste kafe med et Wifi-klistremerke, og googlet meg frem til SODIS-metoden. SODIS er et akronym for Solar Water Disinfection, og metoden er like enkel som den er genial. Alt du trenger er vann, tomme plastflasker og sollys - jeg hadde med andre ord mer en nok av alle de nødvendige ingrediensene hjemme i Siakasipa. Etter å ha vasket og fylt vannflaskene med det forurensede vannet, plasserer du flaskene på en flate som tiltrekker seg varme og ikke havner i skyggen i løpet av perioden rensingen foregår.

SODIS virker i overkant enkelt, men det har funket så langt.

Etter omtrent seks timer har de ultrafiolette strålene fra sollyset tatt knekken på det som er av bakterier og virus i vannet, og vannet kan drikkes rett fra flasken. For meg virket metoden nesten for god til å være sann, så det var med en viss skepsis jeg tok de første slurkene med SODIS-vann i Siakasipa, men etter to ladninger med SODIS-vanndrikking står jeg fortsatt oppreist. På gjensyn!