Center of attention

DON'T - DROP - THE - BALL, takk til Response Network-kollega Amon for bildet.

Response Network fyller ti år i år, og denne høsten er kalenderen derfor fullpakket med jubileumsarrangementer. Når idrettsteamet og jeg reiste til Luyaba forrige tirsdag – en liten landsby som ligger en tretimers kjøretur utenfor Livingstone – var det for å bistå den lokale arrangementskomiteen med gjennomføringen av en slik turnering. En av årsakene til at nettopp Luyaba hadde fått æren av å arrangere en av disse jubileumsturneringene, var at dette var en av landsbyene hvor Response Network satte i gang et av sine første community sports club-prosjekter.

Den lokale arrangementskomiteen virket imidlertid til å ha det aller meste under kontroll – bra for dem, men litt kjedelig for en fersk idrettsfredskorpser som ivret etter å gjøre noe. Samtidig var jeg klar over at det tross alt er bra hvis Response Networks ansatte og frivillige ikke har alt for mye å gjøre, for det betyr jo at lokalsamfunnet har tilegnet seg kompetanse til å gjøre noe på egen hånd, og det er jo nettopp det Response Network handler om.

Luyaba er større enn Siakasipa, men det er fortsatt så lite at det ikke er så mye å foreta seg om man først kjeder seg. For å få rastløsheten til å forsvinne for en stund gikk jeg derfor til utstyrsteltet og hentet ut en fotball. Jeg lobba ballen opp til meg selv, og lot ballen gå fra høyre til venstre, fra høyre til venstre. Touchen satt overraskende godt med tanke på hvor lite ball-lek det har vært de siste ukene, men noen ganske så intense runder med gris sammen med noen andre idrettsfredskorpsere under orienteringen i Livingstone hadde kanskje gjort sitt for å opprettholde ballfølelsen.

Som juniorspiller brukte jeg utrolig mye tid på å studere freestyle-videoer, og enda mer tid på å øve på triksene jeg så i videoene. Jeg ble aldri like god som freestylerne jeg studerte, men jeg lærte i det minste noen av triksene. Når jeg dro frem disse triksene i Luyaba skjedde det noe – jeg havnet i midten av en ring som bestod av hundrevis av mennesker. Oppildnet av tilskuernes rop om «Mer, mer, mer» holdt jeg et timinutters show for dem, og når jeg endelig la ballen død brøt sirkelen ut i applaus. Selv var jeg nok smertelig klar over at forestillingen min var høyst gjennomsnittlig – i hvert fall sammenlignet med videoene du finner av de som virkelig kan freestyle – og jeg følte ikke at jeg fortjente å motta så positiv respons. Likevel, det føles alltid godt å få applaus for noe du har gjort, selv for en ganske så introvert nordmann. Når jeg krøp inn i teltet den kvelden gikk det da også opp for meg at tilgangen til Youtube og freestyle-videoer er svært begrenset i strømløse landsbyer som Luyaba, og at det derfor var en mulighet for at nettopp jeg hadde fått æren av å introdusere disse triksene for et helt nytt publikum. Og det er jo ganske kult. På gjensyn!