Great divide

Når jeg leser tittelen ovenfor tenker jeg «Oi, dette var en spenstig overskrift». Navnet kommer imidlertid fra en bruktsykkel som hovedkontoret i Livingstone har kjøpt til meg, og jeg fikk den akkurat i tide til at jeg kunne sykle, ikke gå, de femten kilometerne til en workshop i nabolandsbyen Kabuyu. Great divide bidro dermed til at the great divide mellom Siakasipa og Kabuyu ble til en kjapp sykkeltur i stedet.

"The food is ready"

Siden workshopen i Kabuyu hadde planlagt start 08.00, sto jeg opp tidlig med et håp om å få lage min egen frokost. Forrige uke hadde jeg nemlig hatt en samtale med vertsfamilien om staple foods in Norway, altså hva vi spiser mye av i Norge. Jeg fortalte dem at tradisjonelt sett har poteter og brød vært en viktig del av kostholdet i mitt hjemland. Det viste seg i ettertid at vertsfamilien min hadde en baktanke med å ta opp temaet norske mattradisjoner – de hadde nemlig et håp om at noen av disse matvarene var tilgjengelig i nærområdet også, slik at jeg kunne starte dagen med noe norsk til frokost. Det finnes ikke brød i nærområdet, men poteter har de massevis av her ute, og dette har dermed ført til at frokosten min den siste uka har bestått av to kokte poteter og en kopp med svart kaffe.

Klokka halv seks på morgenen var jeg derfor på vei inn i spisekammereset for å hente ut en pakke med havregrøt som jeg hadde fått tak i inne i Livingstone. Jeg skulle tross alt sykle to ganger femten kilometer , og jeg følte derfor at frokosten min denne dagen burde være særdeles energirik. Idet jeg skal til å åpne døra til spisekammerset kjenner jeg imidlertid at noen prikker meg på skulderen, og når jeg snur meg rundt ser jeg Mulenga, den nest eldste sønnen i huset. Han holder en tallerken med to kokte poteter i den ene hånda, og en kopp med kaffe i den andre:

«The food is ready», sier han. Han setter i fra seg tallerkenen og kaffekoppen på spisebordet, bukker høflig og forlater rommet.

Great divide II

De første tankene mine på sykkelsetet til Great divide dreier seg derfor først og fremst om hvorvidt disse to potetene gir meg tilstrekkelig med energi til sykkelturen. Før jeg når hovedveien har jeg imidlertid svelget en håndfull med fluer, og i et forsøk på å se lyst på situasjonen tenker jeg at fluene i det minste gir frokosten et innslag av protein.

Det virker som den positive tenkningen fungerer, eller så kan det være at frokosten hadde nok næringsinnhold likevel, for når jeg når hovedveien kjenner jeg at kroppen er full av energi. Sola er fortsatt på vei opp, så temperaturen er behagelig til tross for at Zambia nå er inne i det som bruker å være den varmeste månedene i året. Med unntak av noen tilfeller der jeg blir nødt til å dele veien med en og annen morgentrøtt trailersjåfør, har jeg stort sett hele hovedveien for meg selv, og jeg kjenner at jeg blir tatt av en veldig frihetsfølelse. Tankene mine nå går til en av idrettsfredskorpserne i Lusaka som hadde fortalt meg om hvordan han kunne bruke flere timer på bussen for å komme seg fra huset sitt til kontoret. Ikke fordi det var så langt mellom huset og kontoret, men fordi bussene i Lusaka ikke kjører før alle setene i bussen er tatt, og fordi trafikken virker å befinne seg i en permanent rushtilstand. Mens jeg kjører i sikksakk på hovedveien, fordi jeg har så mye plass at jeg kan tillate meg det, tenker jeg at det er a great divide.

Great divide III

Jeg når Kabuyu 07.30. Siden Kabuyu ligger såpass nært hovedveien som det gjør, finnes det til og med en liten dagligvarehandel her. Jeg kjøper meg et stykke med loff og en flaske med iskaldt vann. Ikke fordi potetene og kaffen ikke fyller magen lengre, men fordi jeg vanligvis ikke har tilgang til verken brødvarer eller kaldt vann - dette er luksusvarer for en kar fra Siakasipa.

Workshopen om inkludering i idretten skulle som sagt starte 08.00, men 08.00 i african time viser seg å være nærmere 10.30. Når vi endelig starter tar Florence, en av Response Networks feltarbeidere, meg med til konferanselokalene - et svært mangotre som gir skygge nok til at vi får plass til noen-og-tjue personer under det. Jeg er fortsatt under opplæring, og var derfor ment å ha en ren observatørrolle, men Florence kaster meg rett uti det, og jeg blir bedt om å vise frem noen aktiviteter som kan tilpasses slik at mennesker med funksjonsnedsettelser kan delta i idretten. Vi avslutter seansen rundt klokka fem, og jeg hopper rett på sykkelen for å unngå å måtte sykle tilbake i mørket. Mens jeg tråkker det jeg kan for å unngå at solen går ned før jeg er hjemme, tenker jeg på hvor stort gapet faktisk er mellom livet jeg lever nå, og livet jeg vanligvis lever hjemme i Norge - og på hvor stort gapet er mellom Siakasipa og Livingstone, selv om de bare ligger drøye femti kilometer fra hverandre. Dominic, min vertsfar, møter meg i døra hjemme. Han er spent på hvordan sykkelen er, og spør:

«So, how great is the Great divide?».