Regnet som kom så plutselig hamret løs på blikktaket. Frem til nå hadde varmen ført til at dagen stort sett hadde dreid seg om å flytte seg etter skyggen, men nå løp jeg og resten av husholdet rundt omkring i huset for å plassere ut bøtter under dråpene som falt fra taket. Sola hadde gått ned en time tidligere, men med jevne mellomrom slo lynet ned og lyste opp hele Siakasipa, og i et sekund eller to av gangen kunne vi se naturkreftene, ikke bare høre dem.
Når vi etter hvert hadde gått tom for bøtter, bestemte vi oss for at vi like gjerne kunne sette i gang med andre aktiviteter. Magy gikk tilbake til matlagingen, men det kraftige regnfallet gjorde at hun måtte koke kveldens nshima innendørs, og ikke i utendørskjøkkenet som hun vanligvis gjør. Mens lukten av bål spredte seg rundt om i huset, benyttet guttene anledningen til å gjøre seg klare for kveldsbadet sitt. Kun iført boksershorts løp de ut i regnet og såpet seg inn og lo av hele uværet - kveldsbadet blir naturligvis morsommere når du slipper å gå hundrevis av meter mellom huset og vannpumpa med tunge bøtter balanserende på hodet. For min del var det zambiske uværet såpass fascinerende at jeg bare ble stående og se på det fra vinduet i spisestua. Thailand, en av vakthundene våre, lå ute i kjøkkenbygget. Den lysebrune pelsen hans var blitt mørkere av alt regnet, men han virket likevel ganske så fornøyd der han lå og varmet seg rundt kaffebålet:
«Jeg gjør som Thailand, og går og slapper av litt» sa jeg til Magy der hun satt og rørte i nshimaen, men meldingen min druknet i lyden av regnet som smalt mot blikktaket.
Mens jeg stirret i taket på soverommet kjente jeg at jeg var takknemlig for å ha et tak over meg. Øynene mine var tunge, men jeg fikk likevel ikke til å sove. Alt jeg kunne tenke på var stråhuset som brant ned i går, og hvor familien som hadde bodd der nå befant seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar