fredag 30. oktober 2015

Plastposer, slitte sokker og tau - om utstyrsmangel

Response Networks filosofi – som jeg skrev om i et tidligere innlegg – kan kort oppsummeres med læresetningen om at det er mer utviklende å lære noen å fiske enn å gi dem fisk. Dette hindrer likevel ikke enkelte mennesker her i Siakasipa fra å be meg om fisk (penger) når de møter meg. Disse forespørslene gjør meg både ukomfortabel og irritert. Irritert fordi det føles som om at noen ser på meg kun som en minibank med to føtter – ukomfortabel fordi støtten jeg får fra Statens Lånekasse antageligvis utgjør det samme som den totale verdiproduksjonen i denne lille landsbyen, noe som gjør at samvittigheten min til tider ber meg om å operere som en minibank på to føtter.

Det opplevdes ekstra irriterende og ukomfortabelt når en av lærerne jeg jobber med begynte å be meg om å finansiere innkjøpet av gymutstyr til en av skolene i nærheten. Foranledningen til denne forespørselen var en diskusjon om hvordan utstyrsmangel på skolen førte til gymtimer av dårlig kvalitet, og når jeg i løpet av denne diskusjonen ble bedt om å utdype hvordan vi utførte ballaktiviteter i den norske skolen, svarte jeg at vi som regel har én ball per utøver for å utvikle ferdigheter og skape mest mulig aktivitet. Kanskje var jeg litt sliten og frustrert etter nettopp å ha gjennomført en fotballøkt med 35 elever og én fotball, for jeg avslutta innlegget med å spørre:

«Hvis du skal lære 35 elever å skrive, gir du dem én blyant?».

Jeg kjente jeg angret med en gang ordene hadde forlatt munnen min, for jeg følte jeg hadde vært litt for skarp i kantene. Læreren jeg diskuterte med virket imidlertid å være veldig enig, og etter å ha tatt til ordet for at det også burde være en ball per elev ved skolen i Siakasipa, henvendte hun seg til meg:

«Kan ikke du kjøpe med deg fotballer neste gang du er i Livingstone?».

Jeg lo avfeiende, men jeg visste at henvendelsen ikke var en spøk, og etter at læreren på nytt ba meg om å finansiere skolens gymutstyr, forklarte jeg at det ikke hadde vært helt passende med tanke på Response Networks filosofi.

«Ja, det er sant» svarte læreren, før hun fortsatte «Men vi trenger jo ikke si ifra til Response Network?».

Hvorfor ikke, tenkte jeg inni meg i et lite øyeblikk. Jeg har jo pengene til det, kanskje kunne jeg ha operert som en slags landsbyens Roman Abramovitsj, og henta de beste spillerne i lokalområdet slik at Siakasipas skolelag utviklet seg til å bli et litt sjelløst, men veldig suksessrikt fotball-lag. Etter å ha kommet til hektene igjen husket jeg imidlertid på at jeg ikke har sansen for verken russiske oligarker eller sjelløse fotballmannskap, og på nytt gikk jeg i gang med å forklare hva det er Response Network jobber for å oppnå. Når læreren så kom med enda en forespørsel om midler fra meg, kjente jeg at jeg begynte å bli forbanna. For å unngå å skape et dårlig forhold med noen jeg skal jobbe tett med i fremtiden, fant jeg en på en dårlig unnskyldning, og avslutta samtalen. Dette nytter ikke, tenkte jeg mens jeg gikk hjem.

Det nytter
Når jeg møtte læreren på nytt dagen etter, kjente jeg at jeg ble ukomfortabel allerede før vi hilste på hverandre:

«Jeg har tenkt litt på det vi snakket om i går» startet hun - og jeg kjente at magen knyttet seg litt, for jeg forventet å få en ny sponsorforespørsel – «Jeg har gitt klassen hjemmelekse: før neste gymtime skal alle sammen lage en ball hver».

Det ble stille en stund – hun forventet nok et svar fra meg, men jeg var så positivt overrasket at jeg ikke visste hva jeg skulle si.
Det ble betydelig enklere å planlegge og gjennomføre gymtimer ved skolen i Siakasipa etter at elevene tok initiativ til å lage en ball hver.

Etter drøye to måneder i Siakasipa sitter jeg igjen med masse nye inntrykk og opplevelser, men denne hendelsen skiller seg ut som den største oppturen jeg har hatt så langt. Det er kanskje bare snakk om noen fotballer laget av plastposer, slitte sokker og tau, men av en eller grunn føles det som noe mye viktigere. Det føles som at det nytter.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar