Morgenfugl?

Har jeg forsovet meg? Jeg griper panisk etter mobilen for å se hva klokka er – 05.12, det er fortsatt 47 minutter og noen sekunder til alarmen ringer. Jeg legger hodet tilbake på puten i et forsøk på å tvinge frem noen ekstra minutter med søvn, men det eneste jeg tenker på er hvorfor jeg allerede er våken. Var det noe eller noen som vekket meg? Nei, ingen har banket på døren, og for første gang på flere dager kan jeg ikke huske å ha hørt noe kykkeliky fra hanen vår. Jeg lukker øynene, men kjenner at de har mer lyst til å være åpne. Det kan ikke stemme, tenker jeg først, men så begynner jeg å tro på det: jeg er uthvilt.

For å unngå å vekke de andre i huset, lukker jeg soveromsdøra så forsiktig som jeg kan, og lister meg inn på kjøkkenet for å lage frokost. Forsiktigheten og listingen er mest for å være høflig, for innerst inne vet jeg at jeg like gjerne kunne ha slamra med døra til den falt av hengslene uten at det hadde ført til en prematur start på dagen for en Simusuka. Klokka er bare 05.20, men hele familien er i full sving utenfor husets fire vegger allerede.

Jeg kan ikke se vertsfar Dominic, men jeg kan høre ham synge fra baderomsbygget. Sangen må være fengende, for vertsmor Maggy synger på den samme sangen mens hun feier gulvet i utendørskjøkkenet. Eldstesønnen Bright er i full gang med å vaske familiens pirattaxi, og Musonda og Liwakala – de to yngste i huset – gjør sitt beste for å forstyrre storebroren sin ved å jage vakthunden Tiger rundt bilen. Gjennom spisestuevinduet får jeg til og med øye på Mulenga. Han gjorde seg ferdig med eksamensperioden for sjuendeklasse forrige uke, og han bruker den første dagen i skoleferien sin på å hugge ved. Jeg tar med meg en kasserolle og en pakke havregrøt ut til kjøkkenbygget, og Maggy ønsker meg god morgen på chitonga:

«Mwabuka buti! Jeg skulle akkurat til å sende Musonda til å vekke deg, tenkte du hadde forsovet deg».

Nattugle

Gamle (u)vaner hjemme i Norge – en episode med John Oliver blir gjerne til tre-fire, den ene sangen som skal spilles blir gjerne til et par album, og en kjapp oppdatering gjennom en nettavis blir gjerne til dypdykk i både norske og internasjonale nyheter - har gjort følelsen av å være uthvilt før alarmen ringer til et hittil ukjent fenomen. Selv om jeg har våknet opp før alarmen hver dag i to måneder i Siakasipa, er jeg så vant med å være morgentrøtt at jeg har vanskelig for å tro på min nye tilværelse som A-menneske. Døgnrytmekulturen her i Siakasipa gjør imidlertid at jeg har mine tvil om at jeg virkelig kan titulere meg som morgenfugl. Her er jeg en skikkelig syvsover, selv om jeg er oppe rundt halv seks hver dag.