Dyrene i Afrika

10 – 12 dager i strekk spiser jeg nshima – som består av maismel og vann – med det proteinet vi har tilgjengelig som tilbehør, som regel i form av eggerøre, bønner eller mikrofisken kapenta. Det er ikke så verst, men det er deilig med litt variasjon iblant, og når jeg reiser inn til Livingstone for møtevirksomhet, passer jeg på å spise så mye godt mat som mulig. Cafe Zambezi ligger bare noen meter unna kontoret, og menyen der byr på mange fristelser. En dag jeg var der hadde blikket mitt festet seg på en karibisk kyllingrett, men når servitøren spurte meg hva jeg ville ha, ramlet det ut:

«Pizza», og det oppstod en liten pause mens jeg saumfarte menyen på nytt, men så ramla det ut et nytt ord, «Vegitariana».

«Er du vegetarianer?» spurte servitøren meg.

«Ja» løy jeg hvitt, for det var enklere enn å spørre henne om hun noen gang hadde holdt en kylling i henda, sett den vokse opp, sett den ta seg av nye kyllinger.

Dyrene i Afrika

Dyrene i Afrika (jeg snakker om høns, gris og storfe, men jeg vedder på at du tenkte på løver, flodhester og apekatter mens du nynnet på Egner-sangen – det gjorde i hvert fall jeg når jeg skrev overskriften) har gjort meg bevisst på noe jeg allerede var bevisst på, men som jeg har latet som jeg ikke var bevisst på: måten vi behandler gårdsdyr på er helt forferdelig.

Før jeg kom til Siakasipa, var kylling noe jeg fant i gule Priorpakker, og høns var – ja, hva var egentlig høns? Høns var en artikkel fra Aftenposten som snek seg inn i bakhodet hver gang jeg handla egg. Hvilken artikkel? Den om hvordan høns sitter innestengt i bur hele livet og legger egg, og når de er for gamle og slitne til å legge flere egg, blir gasset i hjel og kasta som søppel. Forferdelig, tenkte jeg ofte mens jeg lette etter egg fra frittgående høns i butikkhyllene, bare for å ta en tolvpakning fra «søppelhønsa» når jeg ikke fant det.

Priorpakker med føtter

Jeg skal være forsiktig med å gi dere et romantisk bilde av dyrevelferden her på bygda, de har ting de må jobbe med her og. Måten de behandler hunder på gjør meg trist, og ja, det spises kjøtt her også. Kjøttet som spises her har imidlertid hatt et liv før det blir slakta.

I et industribruk fores kyllinger med kraftfor som gjør at de i løpet av 30 dager veier 30 ganger så mye som da de ble født. Så bærer det til slakteriet. Oppholdet mitt i Siakasipa har gjort at det ikke føles helt rett lenger.

Jeg har spist mindre kjøtt de siste årene, men det har først og fremst vært av hensyn til miljøet, ikke dyrevelferd. Landsbylivet har imidlertid gjort at velferdsperspektivet har begynt å snike seg inn i samvittigheten. Her har nemlig Priorpakkene føtter som de bruker til å utforske verden rundt med, og mens de utforsker den, har jeg blitt klar over at de føler smerte, de trenger omsorg fra hønemor, og de trenger tryggheten det gir å være en del av en flokk.

NOAH-årsmøte, avd. Siakasipa

«Du har vært her en stund nå, bare se på hvor store kyllingene har blitt», sa Dominic.

Jeg svarte han med å skryte av hvordan husdyrene blir behandlet her, og at setningen han nettopp hadde ytret aldri kunne ha blitt sagt i Norge.

«Hva mener du?» spurte Dominic.

«Kyllingene hadde ikke fått lov til å bli så gamle (tre måneder) hjemme», svarte jeg.

Dominic var nysgjerrig, og ville vite mer om dyrehold i Norge. Samtalen som fulgte hørtes nok mest ut som noe fra årsmøtet til NOAH, men den ble faktisk holdt av to menn som spiser kjøtt.

«Det går ikke an. Har de holdt en kylling i henda? Sett den vokse opp? Sett den ta seg av nye kyllinger? Det går ikke an», sa Dominic, og han var både oppgitt og oppildnet samtidig.

Fleksitarianer

Servitøren i Livingstone ble servert en hvit løgn. Jeg er ikke vegetarianer, jeg spiser fortsatt kjøtt i Siakasipa. Akkurat nå føles det imidlertid at jeg gjør det dels fordi jeg ikke vil være uhøflig mot vertskapet, og dels på grunn av kostholdet vi har her ute – du blir ikke stor og sterk på bare maismel og vann.

Inne i Livingstone blir det mindre kjøtt, rett og slett fordi jeg kan spise meg mett uten. Jeg er kanskje blitt en «fleksitarianer»? Ikke smaker kjøtt så godt lengre heller. Kanskje er det fordi at her spises det høns, og hønsekjøtt er både magrere og seigere enn kyllingkjøtt. Det er i hvert fall begrunnelsen oppdrettere gir deg når de skal forsvare hvorfor de behandler høns som søppel. Eller smaker det ikke så godt lengre, fordi jeg har holdt en kylling i henda, sett den vokse opp, sett den ta seg av nye kyllinger?

Morgenfugl?

Har jeg forsovet meg? Jeg griper panisk etter mobilen for å se hva klokka er – 05.12, det er fortsatt 47 minutter og noen sekunder til alarmen ringer. Jeg legger hodet tilbake på puten i et forsøk på å tvinge frem noen ekstra minutter med søvn, men det eneste jeg tenker på er hvorfor jeg allerede er våken. Var det noe eller noen som vekket meg? Nei, ingen har banket på døren, og for første gang på flere dager kan jeg ikke huske å ha hørt noe kykkeliky fra hanen vår. Jeg lukker øynene, men kjenner at de har mer lyst til å være åpne. Det kan ikke stemme, tenker jeg først, men så begynner jeg å tro på det: jeg er uthvilt.

For å unngå å vekke de andre i huset, lukker jeg soveromsdøra så forsiktig som jeg kan, og lister meg inn på kjøkkenet for å lage frokost. Forsiktigheten og listingen er mest for å være høflig, for innerst inne vet jeg at jeg like gjerne kunne ha slamra med døra til den falt av hengslene uten at det hadde ført til en prematur start på dagen for en Simusuka. Klokka er bare 05.20, men hele familien er i full sving utenfor husets fire vegger allerede.

Jeg kan ikke se vertsfar Dominic, men jeg kan høre ham synge fra baderomsbygget. Sangen må være fengende, for vertsmor Maggy synger på den samme sangen mens hun feier gulvet i utendørskjøkkenet. Eldstesønnen Bright er i full gang med å vaske familiens pirattaxi, og Musonda og Liwakala – de to yngste i huset – gjør sitt beste for å forstyrre storebroren sin ved å jage vakthunden Tiger rundt bilen. Gjennom spisestuevinduet får jeg til og med øye på Mulenga. Han gjorde seg ferdig med eksamensperioden for sjuendeklasse forrige uke, og han bruker den første dagen i skoleferien sin på å hugge ved. Jeg tar med meg en kasserolle og en pakke havregrøt ut til kjøkkenbygget, og Maggy ønsker meg god morgen på chitonga:

«Mwabuka buti! Jeg skulle akkurat til å sende Musonda til å vekke deg, tenkte du hadde forsovet deg».

Nattugle

Gamle (u)vaner hjemme i Norge – en episode med John Oliver blir gjerne til tre-fire, den ene sangen som skal spilles blir gjerne til et par album, og en kjapp oppdatering gjennom en nettavis blir gjerne til dypdykk i både norske og internasjonale nyheter - har gjort følelsen av å være uthvilt før alarmen ringer til et hittil ukjent fenomen. Selv om jeg har våknet opp før alarmen hver dag i to måneder i Siakasipa, er jeg så vant med å være morgentrøtt at jeg har vanskelig for å tro på min nye tilværelse som A-menneske. Døgnrytmekulturen her i Siakasipa gjør imidlertid at jeg har mine tvil om at jeg virkelig kan titulere meg som morgenfugl. Her er jeg en skikkelig syvsover, selv om jeg er oppe rundt halv seks hver dag.