Center of attention

DON'T - DROP - THE - BALL, takk til Response Network-kollega Amon for bildet.

Response Network fyller ti år i år, og denne høsten er kalenderen derfor fullpakket med jubileumsarrangementer. Når idrettsteamet og jeg reiste til Luyaba forrige tirsdag – en liten landsby som ligger en tretimers kjøretur utenfor Livingstone – var det for å bistå den lokale arrangementskomiteen med gjennomføringen av en slik turnering. En av årsakene til at nettopp Luyaba hadde fått æren av å arrangere en av disse jubileumsturneringene, var at dette var en av landsbyene hvor Response Network satte i gang et av sine første community sports club-prosjekter.

Den lokale arrangementskomiteen virket imidlertid til å ha det aller meste under kontroll – bra for dem, men litt kjedelig for en fersk idrettsfredskorpser som ivret etter å gjøre noe. Samtidig var jeg klar over at det tross alt er bra hvis Response Networks ansatte og frivillige ikke har alt for mye å gjøre, for det betyr jo at lokalsamfunnet har tilegnet seg kompetanse til å gjøre noe på egen hånd, og det er jo nettopp det Response Network handler om.

Luyaba er større enn Siakasipa, men det er fortsatt så lite at det ikke er så mye å foreta seg om man først kjeder seg. For å få rastløsheten til å forsvinne for en stund gikk jeg derfor til utstyrsteltet og hentet ut en fotball. Jeg lobba ballen opp til meg selv, og lot ballen gå fra høyre til venstre, fra høyre til venstre. Touchen satt overraskende godt med tanke på hvor lite ball-lek det har vært de siste ukene, men noen ganske så intense runder med gris sammen med noen andre idrettsfredskorpsere under orienteringen i Livingstone hadde kanskje gjort sitt for å opprettholde ballfølelsen.

Som juniorspiller brukte jeg utrolig mye tid på å studere freestyle-videoer, og enda mer tid på å øve på triksene jeg så i videoene. Jeg ble aldri like god som freestylerne jeg studerte, men jeg lærte i det minste noen av triksene. Når jeg dro frem disse triksene i Luyaba skjedde det noe – jeg havnet i midten av en ring som bestod av hundrevis av mennesker. Oppildnet av tilskuernes rop om «Mer, mer, mer» holdt jeg et timinutters show for dem, og når jeg endelig la ballen død brøt sirkelen ut i applaus. Selv var jeg nok smertelig klar over at forestillingen min var høyst gjennomsnittlig – i hvert fall sammenlignet med videoene du finner av de som virkelig kan freestyle – og jeg følte ikke at jeg fortjente å motta så positiv respons. Likevel, det føles alltid godt å få applaus for noe du har gjort, selv for en ganske så introvert nordmann. Når jeg krøp inn i teltet den kvelden gikk det da også opp for meg at tilgangen til Youtube og freestyle-videoer er svært begrenset i strømløse landsbyer som Luyaba, og at det derfor var en mulighet for at nettopp jeg hadde fått æren av å introdusere disse triksene for et helt nytt publikum. Og det er jo ganske kult. På gjensyn!

T-Ford, Arnold, Rasmus - Om vannrensing

Jeg kommer fra en familie som elsker å gi kallenavn til sine kjente og kjære. Familien min er faktisk så glad i å gi kallenavn, at det i skyggen av denne i utgangspunktet enkle gleden, har utviklet seg et ganske så avansert kallenavnsystem. Dette systemet er basert på assosiasjoner, og gir rom for enkle kjælenavn, men også situasjonsbestemte kallenavn.

For å ta noen eksempler: Jeg heter Henry, men du fanger også oppmerksomheten min hvis du sier T-Ford. Forklaringen bak dette er at jeg deler fornavn med Ford-grunnleggeren Henry Ford, og siden enkelte familiemedlemmer insisterer på å referere til meg som T-Ford, Ford-fabrikkens revolusjonerende bil, lystrer jeg altså til dette navnet også. T-Ford er så indoktrinert i meg, at det faller inn under kjælenavnkategorien.

Vi kan ta et situasjonsbestemt eksempel også: noen startproblemer med motorikken tidlig i livet bidro til at jeg var et utrolig klønete barn. Som guttunge så jeg også mye på barne-tv-serien «Kalle klovn», hvor en av hovedpersonene var en klønete rosa elefant med navnet Arnold – you do the maths.

Arnold etter nok et uhell.

I senere år har også navnet Rasmus festet seg ved meg. Dette er et resultat av at jeg med årene – spesielt etter tre år med utviklingsstudier – har utviklet et miljøengasjement, og samtidig har Miljøpartiet de Grønne vokst seg så store at partitalsmann Rasmus Hansson ofte er å se i media. Kallenavnet Rasmus faller nok mer inn under kategorien som situasjonsbestemt kallenavn, for det blir som oftest benyttet når jeg har ytret noe grønt.

Rasmus-øyeblikk

Grunnen til at jeg innvier dere om dette svært intrikate kallenavnsystemet, er at jeg her om dagen hadde et skikkelig Rasmus-øyeblikk. Livet som idrettsfredskorpser byr nemlig på en rekke utfordringer, og for meg har en slik utfordring vært noe så grunnleggende som å få tak i drikkevann.

Vannkilden i Siakasipa.

I Livingstone var det enkelt nok, det var bare å kjøpe flaskevann på butikken. Med tanke på at flaskevannsindustrien bruker over en million fat hvert år på å fremstille plastflaskene, dreide drikkevannsproblematikken i Livingstone seg derfor mer om dårlig grønn samvittighet. I Siakasipa finnes det derimot ikke butikker, og dermed heller ikke flaskevann. Når jeg i tillegg slet med bakteriefloraen i vannet fra drikkevannskilden, ble utfordringen straks mer konkret. En midlertidig løsning på problemet ble at Dominic, far i vertsfamilien, fikk en bekjent inne i Livingstone til å kjøpe med seg en tolvpakning med flaskevann. Å kjøre to ganger 50 kilometer for å kjøpe flaskevann er imidlertid verken praktisk eller bærekraftig. Neste løsning ble derfor å koke vann, men denne løsningen hadde både vertsfamilien og jeg problemer med: for vertsfamilien ble det etter hvert lite brensel igjen til andre dagligdagse gjøremål, som matlaging og renhold, og for en «Rasmus» var det ikke så kult å brenne trekull for å drikke vann.

SODIS

En tur til Lusaka for å hente arbeidstillatelsen ga en midlertidig pause fra drikkevannsproblematikken. I billettluka på buss-sentralen i Livingstone ble jeg lovet en «en femtimers busstur i en luksusbuss med aircondition, toalett, kaffemaskin, nedleggbare seter og underholdning». Det lover godt tenkte jeg, lange bussturer egner seg til problemløsning nettopp fordi de tar lang tid. Jeg fikk veldig god tid til å tenke på bussturen, og etter å ha brukt nærmere åtte timer på en «femtimers busstur» i en ganske ordinær «luksusbuss» uten aircondition, toalett, kaffemaskin, nedleggbare seter eller underholdning, satt jeg igjen med to tanker:

1. Hvor sterkt håndheves markedsføringsloven i Zambia?
2. Hadde ikke jeg lest om vannrensning ved hjelp av sollys et eller annet sted?

Når jeg gikk av bussen i Lusaka gikk jeg rett inn på nærmeste kafe med et Wifi-klistremerke, og googlet meg frem til SODIS-metoden. SODIS er et akronym for Solar Water Disinfection, og metoden er like enkel som den er genial. Alt du trenger er vann, tomme plastflasker og sollys - jeg hadde med andre ord mer en nok av alle de nødvendige ingrediensene hjemme i Siakasipa. Etter å ha vasket og fylt vannflaskene med det forurensede vannet, plasserer du flaskene på en flate som tiltrekker seg varme og ikke havner i skyggen i løpet av perioden rensingen foregår.

SODIS virker i overkant enkelt, men det har funket så langt.

Etter omtrent seks timer har de ultrafiolette strålene fra sollyset tatt knekken på det som er av bakterier og virus i vannet, og vannet kan drikkes rett fra flasken. For meg virket metoden nesten for god til å være sann, så det var med en viss skepsis jeg tok de første slurkene med SODIS-vann i Siakasipa, men etter to ladninger med SODIS-vanndrikking står jeg fortsatt oppreist. På gjensyn!

Maslow, oppdatert 2015

Mat og drikke, frihet fra usikkerhet, forhold og kjærlighet, mestringsfølelse og selvrealisering - slik husker jeg Maslows behovspyramide fra markedsføringsklassen ved Sandnessjøen videregående. Før avreise til Zambia ble jeg imidlertid introdusert for en oppdatert versjon av behovspyramiden på Fredskorpsets Youth Camp, hvor det hevdes at primærbehovet for alle mennesker i 2015 er wifi-tilgang.

Jeg kjenner meg veldig igjen i den oppdaterte versjonen - her sitter jeg i Siakasipa med et USB-modem som går veeeeldig sakte, og koster veeeeldig mye penger, men jeg får i det minste tilfredsstilt litt av behovet for å oppdatere meg på nyhetsbildet. Det går litt tråere med sosiale medier, mens dette skrives har jeg forsøkt å åpne Facebook-innboksen i 37 minutter og 18 sekunder, men det får jeg lære meg å leve med.

Lurer på om dette er tidenes første blogginnlegg fra Siakasipa? Uansett, på gjensyn!

Landsbyliv

«God kveld, hvordan har du hatt det i dag? Dette er Henry. Han er sønnen min, og skal bo her de neste ti månedene», sa Dominic, hver gang ei dør åpnet seg for oss. Når han hadde sagt dette, gikk han et skritt til siden, og sendte meg et blikk som sa «Nå».

«Kwasiya buti – god kveld», sa jeg, på langt fra feilfri tonga. Det var likevel bra nok til å fremkalle noen smil fra noen av landsbyboerne i Siakasipa. Jeg flytta blikket fra personen i døren, og sendte Dominic et blikk som sa «Hva gjør vi nå?». Dominic fanget usikkerheten min,

«OK, det var alt. Vi ser deg i morgen. God kveld!», sa han, før han tok meg med til nok ei dør hvor vi gjentok den samme prosedyren. Og etter den, enda ei dør. Og enda ei. Til slutt hadde vi gått rundt hele landsbyen.

Outsourcing – glatt overgang til landsbylivet

På onsdag flyttet jeg inn hos Simusuka-familien i Siakasipa. Før mitt inntog, bestod familien av mor, far og fire sønner i aldersspennet åtte til en-og-tjue år. Siden jeg er 25 år, gikk jeg derfor rett inn i rollen som «eldstesønnen» i huset. Jeg er litt usikker på om det er denne rollen, eller om det er gjesterollen som har ført til at jeg har noen privilegier i forhold til resten av søskenflokken. Jeg er for eksempel den eneste av «barna» som får spise middag sammen med foreldrene ved voksenbordet i spisestua – resten av søskenflokken må pent ta til takke med sofaen i stua. Jeg har også en status som gjør at Dominic, far i vertsfamilien, outsourcer hver eneste arbeidsoppgave jeg forsøker å ta på meg:

«Lager du kaffe?», spør han, mens han ser på at jeg finner frem kaffekoppene og finner frem kjelen. Han venter ikke på svar før han roper på en av de yngre sønnene, «Sønn, kom hit! Henry vil ha kaffe, gjør det klart. Jeg tror jeg tar en kopp jeg også».

Stua - et solcellepanel gjør at vi får tid til en time med TV-titting før batteriet dør.

Siakasipa sentrum, sett fra hjemmet mitt.

Rent praktisk har derfor ikke overgangen til landsbylivet vært så vanskelig. Så tror jeg faktisk at strøm- og vannrasjoneringen inne i Livingstone har gjort det slik at jeg har gått inn litt forberedt på livet uten innlagt elektrisitet og rennende vann også. Et solcellepanel som gir oss nok strøm til å lade telefoner og PCer, og ei vannpumpe som landsbybefolkningen eier i fellesskap – bidrar til og med til at det er lettere å planlegge dagen her ute i skauen enn det er inne i asfaltjungelen. Utfordringen så langt har heller vært å tilpasse seg denne rollen som eldstesønn, men det skal sies at jo lengre ut i uka vi kom, jo flere arbeidsoppgaver har jeg fått lov til å utføre selv. På fredag foretok jeg for eksempel min første klesvask for hånd (MESTRINGSFØLELSE), og på lørdag fikk jeg også tillatelse til å hjelpe til med å rydde av bordet etter frokost. Simusuka-familien er da også en veldig hyggelig gjeng, og jeg er sikker på at vi får det fint i hverandres selskap de neste ti månedene. Om de gir meg tillatelse til det, så blir kanskje dere som leser bloggen litt bedre kjent med dem etter hvert. Før den tid får dere heller kose dere med noen bilder av hjemmet mitt de neste ti månedene, og tilgi meg for den litt tilfeldige plasseringen av dem i teksten, de driver og hopper rundt omkring. På gjensyn!

Ryktene om ei stråhytte viste seg å være sterkt overdrevet, Simusuka-familien eier nemlig et meget solid byggverk.

Soverommet mitt. I kontrakten med NIF står det at vertsfamilien skal sørge for at jeg har mitt eget soverom, noe som betyr at jeg er den eneste i husholdet som har en plass jeg kan være helt for meg selv. Jeg har et rom, foreldrene deler et rom, og de fire sønnene ligger nesten i stabel på hverandre i det siste soverommet.

Kjøkkenet. Til venstre i bildet ser du lass med trekull, primærfyringskilden i Siakasipa.

Guttedrømmen

På vei til kontoret slår det meg at jeg er usedvanlig opplagt så tidlig på morgenen. Klokka er ikke sju enda, men jeg har allerede vært våken i halvannen time. Strømrasjoneringen her i Zambia har gjort noe med døgnrytmen min – jeg har rett og slett ikke de samme mulighetene som jeg har hjemme til å se på filmer eller lese nettaviser til langt på natt. Rasjoneringen er organisert slik at Livingstone er delt inn i tre soner, og hver sone går åtte timer uten strøm hver dag. Huset der jeg bor når jeg er inne i Livingstone ligger i tillegg plassert i den sonen som oftest er nødt til å rasjonere mellom klokka 14 og 22, noe som stort sett betyr at jeg har strøm i huset når jeg:

• a) Er på kontoret, og ikke kan benytte meg av den.
• b) Sover.

Like greit, tenker jeg mens jeg fortsetter på den halvtime lange gåturen mot kontoret, for akkurat her og nå føles det rimelig godt å være uthvilt på vei til jobb. Mens jeg går legger jeg merke til at sola har rukket å bli steikvarm allerede. Den er faktisk så sterk at det er vanskelig å gå med hodet hevet. Jeg bøyer hodet nedover for å unngå å bli blenda av sola, og idet jeg bøyer hodet legger jeg merke til logoen på skjorta mi: det norske flagget, og rett under der igjen, de olympiske ringene. Jeg har selvsagt vært klar over at jeg representerer norsk idrett gjennom Idrettens Fredskorps, men av en eller annen grunn er det først nå jeg blir virkelig klar over det. Og jeg blir stolt. Og da mener jeg ikke stolt, jeg mener virkelig stolt. Jeg var unaturlig lett i steget når jeg starta turen på morgenkvisten, men nå føles det som jeg flyver nedover gangfeltet. Det går opp for meg at guttedrømmen om å representere idretts-Norge i utlandet har gått i oppfyllelse. La gå da, i den originale guttedrømmen har jeg på meg sko med knotter og en rød landslagsdrakt, ikke ei blå pique-skjorte fra Dressmann. Akkurat nå er ikke det så viktig, for akkurat nå oppleves denne blå pique-skjorta som en rød landslagsdrakt.

Nedtur... OPPTUR

«Vi utsetter avreisen til i morgen» lovet Caleb. Han så på kalenderen sin igjen, og jeg kunne raskt se at han allerede angret på hva han nettopp hadde sagt, «Nei, vi utsetter den til onsdag». Utsettelsen kom som en skikkelig nedtur. Etter en måned med kursing, flytting og pakking av en Bergans-sekk, var jeg veldig innstilt på å starte med selve arbeidet så fort som mulig. Jeg var så innstilt på avreisen at det siste jeg leste på før jeg tok kveld i går var en how-to om å vaske klær for hånd, det blir nemlig dårlig med maskinvask i Siakasipa. 

Caleb, som er min koordinator under oppholdet, er imidlertid en travel mann i en travel organisasjon. Grunnen til utsettelsen var den at han har blitt bedt om å delta i et møte med det zambiske kunnskapsdepartementet angående feiring av FNs internasjonale dag for lese- og skriveferdigheter, som finner sted i morgen 8. september. Det høres ut som en ganske big deal, og det er det også. Da får det heller være at jeg blir værende i Livingstone et par dager til. Nedturen ble uansett fort glemt når jeg fikk oppdatert meg på nyheter hjemme i Norge, Norge – Kroatia 2-0!

På gjensyn!

Response Network - introduksjon

Blikkene de italienske bistandsarbeiderne/jordbruksekspertene sendte til de lokale bøndene var like mye preget av medynk som forbløffelse. Jorda var god og tilgangen til vann var sikret av nærheten til Zambezi-elven, men likevel var det ingen av de lokale bøndene som dyrket noe på dette åpenbart fruktbare landstykket. Forbløffelsen i blikkene stammet fra det faktum at dette foregikk i et land hvor halve befolkningen var (og er) kronisk underernært, mens medynken var et resultat av en forestilling om at svaret på dette problemet var superenkelt: dyrk den fruktbare jorda.

For de italienske jordbruksekspertene var dette svaret så åpenbart at de straks igangsatte et jordbruksprosjekt. Jordbruksekspertene hadde imidlertid hatt det så travelt med å redde lokalbefolkningen at de glemte å spørre den samme lokalbefolkningen om de kunne tenke seg å delta i prosjektet. Når lokalbefolkningen utviste en solid dose skepsis til prosjektet ble jordbruksekspertene nok en gang rammet av forbløffelse, denne gangen såpass mye at de glemte å be lokalbefolkningen om en begrunnelse for skepsisen.

Jordbruksprosjektet fortsatte til tross for manglende støtte fra lokalbefolkningen, og noen uker senere kunne jordbruksekspertene stolt skue utover de flotteste tomatåkrene de hadde sett utenfor Italia. En kveld mens jordbruksekspertene sto og ristet på hodet over lokalbefolkningens uvillighet til å dyrke jorda, fikk en av dem øye på et aller annet som steg opp av Zambezi-elva. Det var en flodhest. Snart hadde en hel flodhestflokk steget opp av elva, og de var på vei mot tomatåkrene.

Morgenen etter, etter at tomatåkrene var lagt i grus av flodhestene, ba en av jordbruksekspertene en av de lokale bøndene om en forklaring på hvorfor de ikke hadde blitt advart mot flodhestene. Bondens svar var enkelt nok, «You didn’t ask us».

"Shut up and listen"

Historien ovenfra er hentet fra en TED-talk av Ernesto Sirolli. Etter å ha deltatt i utallige hvite elefanter innså Sirolli at han, og mange andre bistandsaktører, måtte lære seg et par helt grunnleggende egenskaper:

1. Evnen til å holde kjeft.
2. Evnen til å høre etter.

Sirolli lærte seg også at et prosjekt må være tilpasset lokal kultur, hovedsakelig fordi:

1. Det er det mest praktiske. Prosjektene blir gjennomførbare, og man unngår kjedelige episoder med flodhester.
2. Det skaper eierskap og tilhørighet, og prosjektene blir bærekraftige.

Grunnen til at jeg deler denne historien videre er at jeg ser noen likhetstrekk mellom Sirollis lærdommer og måten min vertsorganisasjon opererer på, spesielt med tanke på det å skape tilhørighet og eierskap til prosjekter.

Response Network

Når Response Network (RN) ble grunnlagt i 2005 var det nettopp fordi grunnleggerne satt med et inntrykk av at bistandsprosjekter i Zambia ofte ikke var tilpasset zambisk kultur, og at de samme prosjektene ofte skapte donoravhengighet. Donoravhengighet oppstår når mottageren av utviklingshjelpen blir gjort til en passiv tilskuer av giver. Hvis en giver starter et prosjekt uten å inkludere mottageren i det hele tatt, hva gjør da mottageren hvis det oppstår problemer når prosjektet er over og giveren har dratt?

RN forsøker å forhindre donoravhengighet og fremme bærekraftig utvikling ved å forbedre landsbybefolkningens tilgang til nødvendig informasjon, for eksempel ved å undervise om hvilke rettigheter de innehar, eller hvilken ressurser som er nødvendige til akkurat deres prosjekt. Når informasjonen er delt er det opp til lokalsamfunnet selv å bestemme hva de vil bruke informasjonen til, mens RN inntar en rolle hvor de kan sette lokalsamfunnet i kontakt med mennesker og ressurser prosjektet er avhengig av. Ved å la lokalsamfunnene drive prosjektene selv utvikler de nye ferdigheter og kunnskap, samtidig som det skapes ansvarlighet for prosjektet. Og ikke minst, på denne måten unngår man også å sette i gang flodhest-prosjekter hvis lokalsamfunnet ikke er interessert.

Neste uke braker det løs

Da vet dere litt om hva jeg skal jobbe med de neste ti månedene. Neste uke bærer det ut til landsbyen Siakasipa, som kommer til å være min base under mesteparten av oppholdet. Siakasipa ligger 40 km nord for Livingstone, og sju km inn i skauen fra hovedveien. Landsbyen er strømløs, men jeg har blitt fortalt at det står et solcellepanel og venter på meg, slik at jeg får ladet opp telefoner og PC. Internett er et usikkerhetsmoment, og skulle det være fraværende der ute, blir bloggen i så fall oppdatert annenhver uke fremover, da jeg reiser inn til Livingstone for å rapportere til hovedkontoret annenhver mandag. På gjensyn!