Landsbyliv

«God kveld, hvordan har du hatt det i dag? Dette er Henry. Han er sønnen min, og skal bo her de neste ti månedene», sa Dominic, hver gang ei dør åpnet seg for oss. Når han hadde sagt dette, gikk han et skritt til siden, og sendte meg et blikk som sa «Nå».

«Kwasiya buti – god kveld», sa jeg, på langt fra feilfri tonga. Det var likevel bra nok til å fremkalle noen smil fra noen av landsbyboerne i Siakasipa. Jeg flytta blikket fra personen i døren, og sendte Dominic et blikk som sa «Hva gjør vi nå?». Dominic fanget usikkerheten min,

«OK, det var alt. Vi ser deg i morgen. God kveld!», sa han, før han tok meg med til nok ei dør hvor vi gjentok den samme prosedyren. Og etter den, enda ei dør. Og enda ei. Til slutt hadde vi gått rundt hele landsbyen.

Outsourcing – glatt overgang til landsbylivet

På onsdag flyttet jeg inn hos Simusuka-familien i Siakasipa. Før mitt inntog, bestod familien av mor, far og fire sønner i aldersspennet åtte til en-og-tjue år. Siden jeg er 25 år, gikk jeg derfor rett inn i rollen som «eldstesønnen» i huset. Jeg er litt usikker på om det er denne rollen, eller om det er gjesterollen som har ført til at jeg har noen privilegier i forhold til resten av søskenflokken. Jeg er for eksempel den eneste av «barna» som får spise middag sammen med foreldrene ved voksenbordet i spisestua – resten av søskenflokken må pent ta til takke med sofaen i stua. Jeg har også en status som gjør at Dominic, far i vertsfamilien, outsourcer hver eneste arbeidsoppgave jeg forsøker å ta på meg:

«Lager du kaffe?», spør han, mens han ser på at jeg finner frem kaffekoppene og finner frem kjelen. Han venter ikke på svar før han roper på en av de yngre sønnene, «Sønn, kom hit! Henry vil ha kaffe, gjør det klart. Jeg tror jeg tar en kopp jeg også».

Stua - et solcellepanel gjør at vi får tid til en time med TV-titting før batteriet dør.

Siakasipa sentrum, sett fra hjemmet mitt.

Rent praktisk har derfor ikke overgangen til landsbylivet vært så vanskelig. Så tror jeg faktisk at strøm- og vannrasjoneringen inne i Livingstone har gjort det slik at jeg har gått inn litt forberedt på livet uten innlagt elektrisitet og rennende vann også. Et solcellepanel som gir oss nok strøm til å lade telefoner og PCer, og ei vannpumpe som landsbybefolkningen eier i fellesskap – bidrar til og med til at det er lettere å planlegge dagen her ute i skauen enn det er inne i asfaltjungelen. Utfordringen så langt har heller vært å tilpasse seg denne rollen som eldstesønn, men det skal sies at jo lengre ut i uka vi kom, jo flere arbeidsoppgaver har jeg fått lov til å utføre selv. På fredag foretok jeg for eksempel min første klesvask for hånd (MESTRINGSFØLELSE), og på lørdag fikk jeg også tillatelse til å hjelpe til med å rydde av bordet etter frokost. Simusuka-familien er da også en veldig hyggelig gjeng, og jeg er sikker på at vi får det fint i hverandres selskap de neste ti månedene. Om de gir meg tillatelse til det, så blir kanskje dere som leser bloggen litt bedre kjent med dem etter hvert. Før den tid får dere heller kose dere med noen bilder av hjemmet mitt de neste ti månedene, og tilgi meg for den litt tilfeldige plasseringen av dem i teksten, de driver og hopper rundt omkring. På gjensyn!

Ryktene om ei stråhytte viste seg å være sterkt overdrevet, Simusuka-familien eier nemlig et meget solid byggverk.

Soverommet mitt. I kontrakten med NIF står det at vertsfamilien skal sørge for at jeg har mitt eget soverom, noe som betyr at jeg er den eneste i husholdet som har en plass jeg kan være helt for meg selv. Jeg har et rom, foreldrene deler et rom, og de fire sønnene ligger nesten i stabel på hverandre i det siste soverommet.

Kjøkkenet. Til venstre i bildet ser du lass med trekull, primærfyringskilden i Siakasipa.