Guttedrømmen

På vei til kontoret slår det meg at jeg er usedvanlig opplagt så tidlig på morgenen. Klokka er ikke sju enda, men jeg har allerede vært våken i halvannen time. Strømrasjoneringen her i Zambia har gjort noe med døgnrytmen min – jeg har rett og slett ikke de samme mulighetene som jeg har hjemme til å se på filmer eller lese nettaviser til langt på natt. Rasjoneringen er organisert slik at Livingstone er delt inn i tre soner, og hver sone går åtte timer uten strøm hver dag. Huset der jeg bor når jeg er inne i Livingstone ligger i tillegg plassert i den sonen som oftest er nødt til å rasjonere mellom klokka 14 og 22, noe som stort sett betyr at jeg har strøm i huset når jeg:

• a) Er på kontoret, og ikke kan benytte meg av den.
• b) Sover.

Like greit, tenker jeg mens jeg fortsetter på den halvtime lange gåturen mot kontoret, for akkurat her og nå føles det rimelig godt å være uthvilt på vei til jobb. Mens jeg går legger jeg merke til at sola har rukket å bli steikvarm allerede. Den er faktisk så sterk at det er vanskelig å gå med hodet hevet. Jeg bøyer hodet nedover for å unngå å bli blenda av sola, og idet jeg bøyer hodet legger jeg merke til logoen på skjorta mi: det norske flagget, og rett under der igjen, de olympiske ringene. Jeg har selvsagt vært klar over at jeg representerer norsk idrett gjennom Idrettens Fredskorps, men av en eller annen grunn er det først nå jeg blir virkelig klar over det. Og jeg blir stolt. Og da mener jeg ikke stolt, jeg mener virkelig stolt. Jeg var unaturlig lett i steget når jeg starta turen på morgenkvisten, men nå føles det som jeg flyver nedover gangfeltet. Det går opp for meg at guttedrømmen om å representere idretts-Norge i utlandet har gått i oppfyllelse. La gå da, i den originale guttedrømmen har jeg på meg sko med knotter og en rød landslagsdrakt, ikke ei blå pique-skjorte fra Dressmann. Akkurat nå er ikke det så viktig, for akkurat nå oppleves denne blå pique-skjorta som en rød landslagsdrakt.