Testimonial (a love letter to FC Siakasipa)

According to Wikipedia, a testimonial match is a match clubs typically grant to players upon reaching ten years of service with a club, although they are sometimes given to players with less service under particular circumstances such as approaching retirement. These matches are always non-competitive.

My stay in Siakasipa has not lasted for ten years. I’ve actually only been here for ten months, yet, this Thursday, the community football club honored me with a testimonial. I guess the reason I was granted one was one of those particular circumstances mentioned above; to put it in football terms, my contract with the club is about to expire, and I’m about to go back home to Norway.

I had requested that our opponents for my final match should be Buiketo. I wanted to play our neighbors from Buiketo mainly for two reasons; firstly, apart from Siakasipa, Buiketo is the village where I have conducted most of my work the past ten months. For such a special occasion as a testimonial, I could not think of a better team to play, as it is a community that has come to mean a great deal to me. Secondly, although a testimonial is supposed to be a friendly and non-competitive encounter, I wanted my last match in Zambia (for now) to be a competitive one. I suspected that Buiketo wanted to settle their scores with their rivals in Siakasipa, as the last match between the clubs had ended with a historic Siakasipa-victory. The match had been played at Buiketo’s home ground, and according to locals, it was the first time Buiketo had lost a home match.

My suspicions that Buiketo would not treat the game as a friendly, non-competitive match were confirmed as soon as the referee blew his whistle and started the game. To continue with the football terms, a welcome-to-England-tackle was (still is) a particularly rough tackle that was aimed to scare the opponents (often foreign) star-players out of the game. About ten seconds into the game, Buiketo’s right-back gave me what I would like to call a thank-you-for-coming-to-Zambia-tackle. It hurt, and I still have the marks from the right-back’s studs across my ankle. However, I got up and continued playing. I didn’t feel like I had much of a choice anyway. If I had limped off injured ten seconds into my own testimonial, it might have been dubbed the worst testimonial ever, even worse than Johan Cruyff’s.

Vinnie Jones giving Dennis Bergkamp a warm welcome to England

I won’t say much about the match. We won 3-1. For the last ten minutes or so, my head wasn’t even in the game. I was just jogging around the ground thinking about how much I have enjoyed coaching and playing with this wonderful group of people. Most of these guys aren’t using football to chase fame or fortune. Most of them are subsistence farmers, and they are happy where they are. Still, I have never seen players anywhere else play football with so much passion. I have never seen players anywhere else have so much fun for 90 minutes.

The former Liverpool-manager Bill Shankly’s greatest ambition was not to win trophies (although he did, and plenty of them), his greatest ambition was to make people happy. I’m sure Bill would be proud of you, because you sure made me happy. Thank you.

Who needs five-star luxury?

Dagens innlegg ble opprinnelig skrevet for Response Networks blogg, som du finner her.

When I was first asked to write this post, I had a hard time finding the right words. It can be a depressing task to write a summary of your stay somewhere, especially when you’ve come to love the place. Then I remembered one of the many lessons I’ve learnt during my stay here; keep it simple.

I’m supposed to tell you about an experience, a moment, or the things I’m going to miss the most when I leave Siakasipa. Before I go on to do that, I would like to tell everyone I’ve had the pleasure of meeting during my stay here – everyone at the organization, my fellow YSEPs, everyone at every village I’ve visited the past nine months – you have probably changed me in ways I’m not even aware of yet; thank you.

So what will I miss the most? What will always be at the back of my mind when I hear Zambia? There has been countless of once-in-a-lifetime-experiences; like a very unpleasant encounter with a lovesick zebra, or witnessing total euphoria in Siakasipa as our football team won the International Day of Sport for Development and Peace-tournament (do you still have any breath left after reading that name?).

Still, as departure day gets closer by the minute, I already miss the more everyday-experiences. Like ending a long day with a cup of coffee in the company of my host-family under the truly amazing Zambian night-sky. Whenever I sit like this, I think of a slogan I’ve seen somewhere in town; who needs five-star luxury, when you can have millions of the real thing? It’s easy to get a little philosophical under such surroundings, and I’ve learnt a lot from my late night coffee-talks with the Simusuka-family. Like keeping it simple.

Fotball- og nettballturnering i Siakasipa

Jeg vet hva som kommer nå. Kroppen min løftes opp mot himmelen. Bena er ikke i kontakt med bakken lengre. Jeg blir liggende på ryggen. Flyter rundt omkring. Tar inn landskapet. Det nytter ikke å kjempe imot. Ikke har jeg lyst til å kjempe imot heller. Jeg kaster noen blikk rundt meg. Ser at Arnold også stiger også opp til værs. Og Peter. Og Nicholas. Og Ghary. Og resten av gjengen. Alle med et smil rundt munnen. Det synges noen sanger. Jeg forstår ikke så mye av dem. Bortsett fra twalumba – takk.

Innbyggerne i Siakasipa bød opp til en tredagers folkefest.

International day of sport for development and peace

8.april tok ni fotball- og to nettball-lag turen til Siakasipa for å delta i den prestisjetunge International Day of Sports for Development and Peace-turneringen (du kan lese mer om dagen for idrett og utvikling ved å følge lenken). Siakasipa viste seg fra sin beste side, og lokalsamfunnet mobiliserte alt de hadde av ressurser for å sørge for at de gjestende lagene skulle få en god opplevelse. Skolen og kirkene åpnet dørene sine slik at alle de besøkende hadde et sted å sove for helgen, mens landsbyboerne var behjelpelig med utstyr til noen av dugnadsoppgavene som fotballmannskapet gjennomførte før turneringen ble sparket i gang 9.april. Dette innebar blant annet utlån av oksekjerrer, slik at vi kunne dra inn til skogen for å hugge og bringe tilbake ved som skulle brukes til koking av hundrevis av kilo med nshima. Siden antallet lag var høyt for en landsbyturnering – vanligvis deltar det 5-6 lag, vi hadde 11 – måtte vi også gjøre klar en ekstra fotballbane. Det tok 20 spillere ca. åtte timer å slå 100 x 60 meter med to meter høyt gress – høyrehånda mi er fortsatt full av sår fra håndtaket på ljåen.

Siakasipa FK før finalen mot Musokotwane. Noen spiller i sko, andre barbent. Legg imidlertid merke til Nicholas, vår playmaker,  helt til høyre i bildet, som spiller i hansker i 30 +.

Med tanke på innsatsen som gikk med på å sørge for at gjennomføringen av turneringen ble en suksess, gjorde det ekstra godt at det også endte med sportslig suksess for Siakasipa. Suksessen bidro også til at turneringen ble en skikkelig folkefest. Jeg har vært på Wembley, jeg har vært på Anfield, jeg har vært på Old Trafford – likevel tror jeg ingenting kan måle seg med hva jeg opplevde på sletta ved dammen i Siakasipa etter at dommeren hadde blåst for full tid i finalen. Har du prøvd crowdsurfing før? Det er ganske kult.

Kaptein Ghary "Luis Suarez" Banda løfter trofeet. Som vinnere av turneringen vant vi også et Tromsø IL-draktsett, donert av SMISO Tromsø.

Steve Banda, ansvarlig for Response Networks idrettsprogram, overrekker trofeet til det seirende nettball-laget.

Selv hadde jeg æren av å få Gullstøvel-medaljen for turneringen, og det at vertsfar (kledd i sort) og vertsmor (i bakgrunnen) delte ut medaljen gjorde anledningen ekstra spesiell.

Gjestebloggen - Vårt Afrika, del 3: Siakasipa

av Sverre Torbjørn Husby (pappæ)

Vi ble tatt vel i mot av Dominic og sønnene Martin, Liawkala og Musonda, mens sønn nr 3 i rekken, Mulenga, var reist i familiebesøk mens vi var i Siakasipa.
Huset var i typisk stil fra kolonitida, murhus på et plan med blikktak og en liten terrasse foran. Kjøkkenet var en murbygning på 1,5 x 1,5m, forbundet med hovedhuset via en støpt platt under åpen himmel. Fra bilen ble diverse varer losset og straks var Maggy i gang med tilberedning av mat. Med steiksol og varme i vedovnen var det en skikkelig varm arbeidsplass! Hun fikk hjelp av Bright og Martin, mens vi besøkende konverserte med Dominic, med Liwakal og Musonda som interesserte tilhørere. Dominic fortalte om landsbyen, som var mer spredt bebygd enn vi hadde forestilt oss. Sammenlignet med våre hjemlige trakter var den kanskje som Ny Jord / Sørra / Breimo i areal.

Vertsfar Dominic svarer på spørsmål om livet i Siakasipa fra nysgjerrige gjester.

Skolen og sykestua nede i bakken, sammen med lærerboligene og noen mindre hus utgjorde et slags sentrum i landsbyen. Så var det et nokså stort omland med småbruk i varierende størrelser, samt flere vannposter. Her er innlagt vann og strøm fortsatt bare en fjern drøm. Dårlig med nedbør fikk landskapet til å framstå tørt og støvete, men mangotrærne var frodig grønne og mye, mye større enn vi hadde forestilt oss. Rett som det var passerte kollegaer og kjente av Dominic huset, og alle hilste på oss med vennlighet og gode ønsker. Henry Anders var jo kjent blant landsbybeboerne, såpass at han hadde fått lokalt navn. Tabo het han her. Vi forsto at de var på vei til møte i skolestyret , og at saken var viktig. Innkjøp av kritt til kommende semester! Le gjerne, eller rist på hodet. For oss ble det heller et bilde på at vi «rike» lever på ei sky, ubekymret svevende over andres nødvendige prioriteringer.

Vel, Maggy ba til bords, overraskende til europeisk meny: spagetti og nydelige kjøttpølser.
Dominic sa de bevingede ord «let’s eat and chat», og vi gjorde som han sa og hadde det riktig trivelig rundt kjøkkenbordet.
Etter middag døste herrene i skyggen, mens Unni og Anette hjalp Maggy med rydding og oppvask. Vi fikk inntrykk av at rollene skulle være slik fordelt. Bright og Martin viste imidlertid takter som kanskje bærer bud om endringer i framtidas Zambia, men Maggy var ikke sterk i troen i så henseende. Om litt fikk vi besøk av et onkelbarn av Dominic, som kom innom med sin førstefødte sønn, bare noen dager gammel. Spesielt å se at også under varme himmelstrøk har man lue, godt med klær og ullteppe som beskytter de små.

Damene - Unni (mammæ), Maggy, Chobe og Anette - lar seg sjarmere av nyfødte Pelekero.

Varmen var fortsatt intens da vi gikk i gang med å sette opp de tre teltene som skulle huse oss til natten. Maggy var i jobb med nytt matprosjekt, så da teltene var montert og mørket senket seg ble det dekket på utendørs. På bakken. Rundt ei stråmatte oppdekket med grønnsaker, kylling og chima (kokt maismel) hadde vi tolv ei herlig stund. Over oss: en fantastisk stjernehimmel. Bak oss: Glørne i et par ildgryter ved kjøkkenet og lyset fra ei matt batterilykt. Rundt oss: Stillhet. Ren stillhet. Helt magisk.

Hele gjengen nyter et tradisjonelt zambisk måltid under stjernehimmelen. De besøkende ble gitt et lynkurs i hvordan man spiser nshima, noe uvant, men hele gjengen koste seg.

Et godt måltid etter en varm dag var oppskrift for sengetid. Tannpuss under stjernene mens det fjernt borte, over Zambezi, jevnlig blafret lyn mot himmelen. Så inn i teltet til 35 (?) varmegrader, god natt! Teltene hadde et greit «vindu». På landsbygda, uten kunstig lys av noe slag, ville det være perfekt å se Sydkorset klatre opp på himmelbuen. Far Sverre satte seg ved «glasset» og ventet på dette spesielle stjernebildet, som han ikke hadde sett på flere ti-år. Men i stedet skyet det over, temperaturen falt noen ørsmå grader og gjorde det behagelig å sovne. Shit!

Neste morgen var varmen oppjustert igjen og himmelen skyfri! Ut av teltene for å gjøre morgentoalett. Do og bad av litt uvant standard, i en frittstående liten murbygning over gårdsplassen. Men gjestene var tilpasningsdyktige. Må man, så må man.

Dominic hadde planlagt en spasertur rundt landsbyen, slik at vi fikk hilse på innbyggerne og vice versa. Etter litt lett morgenmat slappet vi av i skyggen. Musonda hadde kvittet seg med det lille han hadde av sjenanse og var straks med på et minikurs i norsk språk: “Hvordan har du det?” og “Takk, bare bra”. Frasene tok han på strak arm, så de gjentok han dusinvis ganger, med forskjellig trykk i setningene. Det ble riktig så bra etterhvert. Og han spør og svarer fortsatt, forstår vi av Henry Anders.

Musonda ble etter hvert såpass varm i trøya at han like gjerne tok på seg en guide-rolle på spaserturen vår gjennom Siakasipa.

Mens Dominic og guttene guidet oss på spasertur i landsbyen skulle Maggy ordne nok et måltid til gjestene! Vi var innom flere gårder, og hilste på både gamle og unge. Med litt forskjell i størrelse fra gård til gård besto bygningsmassen stort sett av ei hytte, et hønse- og redskaphus samt et “utedass”, alt bygd av leire og toppet med stråtak. Dagen var varm og støvete, og vi forstod at de var bekymret for den nyplantede maisen. Nå måtte de få godt med regn om det skulle bli tilstrekkelig avling. På en gård fikk Ørjan innføring i hvordan man hypper rundt maisplantene, mens den eldre damen som fikk en uventet dreng fikk seg en skikkelig god latter. For humør og gjestfrihet var det ikke manko på. Vi ble tatt vel i mot av alle, med deres spesielle dobbelt-håndtrykk. Og da vi kom til gårdene med de store mangotrærne ble vi overøst med frukt. Vi avsluttet turen med et streif under stråtaket foran den lokale puben, men lot være å smake på det lokale (og antagelig lunkne) maisølet.

Vel hjemme bar det bords og fiskemiddag. På markedet i Livingstone er det mulig å kjøpe fisk fra Atlanterhavet (og sikkert fra Det Indiske Hav også). Dagens rett var i følge Dominic makrell, men den var mindre enn på våre breddegrader og mer lik en sardin. Med nshima som tilbehør var det ulikt en hver fiskemiddag her oppe i Arktis, men vi forsto at dette var et viktig ernæringsmessig tilskudd så langt inn i landet. Uvant for oss, men viktig er det å huske:  when you’re in Rome......

Ved avreise fikk vi med oss en tradisjonell avskjedsgave.

Etter middag gjorde vi klar til avreise. Mens vi pakket telt og madrasser ble Dominic observert løpende rundt i området, smått hit, så dit. Tydeligvis på jakt etter noe. Svaret fikk vi etterhvert. Som takk for besøket fikk vi gårdens beste høne i gave, i levende live. Brun i fargen og stolt i blikket, tross sin plassering i en noe trang plastikkveske. Som før sagt, her satte man ordentlig pris på sine gjester! Oppbrudd gir alltid litt vemod. Med tanke på det ekstra arbeidet Maggy hadde over grytene mens vi var der, var hun kanskje litt lettet også. De yngste guttene var litt usikre på Henry Anders sin rolle i avreisen, så Musonda oppsøkte han på rommet og spurte, lett nervøs;  “are you leaving?”. Stor var lettelsen da han fikk forsikring om at HA skulle bo hos dem i et halvt år til! Så ved den avsluttende fotoseansen var det bare blide ansikter å fange. Og deretter klem og håndtrykk i mengder. Med Bright bak rattet, Dominic som følge og ei lett forvirret høne på sin første biltur, dro vi fra Siakasipa.

Rik på inntrykk av livet på landsbygda langt sør i Afrika og imponert over innbyggernes gjestfrihet og gode humør.

Gjestebloggen - Vårt Afrika, del 2: Zambia

av Sverre Torbjørn Husby (pappæ)

Reisen til Zambia startet med retur med fly til Johannesburg, som er et knutepunkt av dimensjoner for det meste av lufttrafikk i det sørlige Afrika, og derfra videre til Livingstone i Zambia. Vel, vi mellomlandet ved byen Victoria Falls i Zimbabwe og insisterer derfor på å ha vært i begge Z-landene uten kystlinje i Afrika!
For oss fem med nye og vakre visum var det intet problem å entre Zambia, mens “innfødte” Henry Anders måtte ut med 50 dollar for å ha brutt visumreglene på et eller annet vis. Men inn kom han!
Vi hadde vi bestilt rom på Woodlands Lodge like i utkanten av Livingstone sentrum, det skulle være vår base i halvannen uke. Selv om det var varmt, veldig varmt, tok vi spaserturen til sentrum for å se oss om og samtidig få en matbit. Det var bra med folk langs gatene, men utover at vi hørte noen nevne “mokoa” (hviting) var ingen påtrengende. Da var det det viktigere å passe seg for grøftekantene. Her var de i en dimensjon vi aldri hadde sett før, halvannen meter dyp og en meter bred! Nå var de tørre som knusk, men det ga oss i alle fall et inntrykk av hva som skal svelges unna når regntida er på det normale her. Vi fikk bord i en restaurant med patio under store mangotrær.
Maten var god, mygga bet som besatt og en og annen mango ramlet fra trærne og ga en ekstra dimensjon til matopplevelsen. Tilbake på motellet var det fin romtemperatur i duren av aircondition og myggnettet rundt senga ga roen for en god natt. Neste dag var like varm, oppunder 40 grader, og vi fikk hilse på det meste av staben på motellet på vår vei til frokosten. Kjøkkensjefen, Moya, var av det sprudlende slaget, flink å holde konversasjonen gående og med mer enn nok å gjøre. Vi ble hennes venner omgående, i slik grad at hun tildelte oss egne navn som Hendrix, Jeanette og Stan. Etter hvert ble vi på god hils med alle ansatte, fra gartneren til direktør Friday Songolo.

Stian gjør sitt beste for å unngå myggen.

Ingen tviler på hvem byen Livingstone er oppkalt etter, og med sin nærhet til elva Zambezi og dens Victoria Falls gjorde vi som salig David; utforsket både fossefallene og dro på elvecruise. På vei ned til Boiling Pot, en glovarm steinstrand ved jungelen under fossefallene, fikk vi nærkontakt med en koloni bavianer. De har fryktinngydende tenner og nokså vill oppførsel, men når vi først dristet oss mot dem steg de til side og la stien åpen. Skrålinga deres var kanskje en god latter over fars kritthvite legger? Før elvesafarien fikk vi oppleve hvor raskt været kan skifte. Hvite skyer på en azurblå himmel ble fort grå, deretter svart og så smalt det noe forskrekkelig og regnet fosset ned. Mer lyn og torden, palmegreiner knakk i vindkastene og ble slengt i bakken. Regnet stoppet like brått som det begynte og ga oss en fantastisk tur i solnedgangen på den store floden med det rike dyrelivet.

Victoria Falls, eller Mosi-oa-Tunya (Røyken som buldrer) som den heter på lokalspråket. Tørken i desember gjorde imidlertid sitt for at det var lite buldring.

Vi fikk oss noen turkamerater i Mosi-oa-Tunya nasjonalpark.

Stian hadde tidligere avreise enn oss andre fra Afrika og derfor ikke mulighet til å delta på vår planlagte dyresafari. Men han fikk lokket far sin med på Lion Walk. Riktig, en spasertur med to frittgående løver. Og heldigvis med tre vakter. Vi ble utstyrt med hver vår kjepp og lært hvordan vi skulle forholde oss til løvenes bevegelser. Allikevel var det en viss vibrasjon i knærne når løvene ble sluppet fri og kom løpende mot oss, men de stoppet når vi gjorde en liten bevegelse med kjeppen. Så gikk vi på tur, dokumentert på dvd og kamera! En magisk opplevelse med disse majestetiske dyrene

Sist sett på gåtur i Livingstone, har du informasjon? Ta kontakt på telefon 98765432.

Nå var vi kommet fram til hovedmålet på vår Afrikatur. Å reise til landsbyen Siakasipa for å hilse på familien Simusuka, Henry Anders sin vertsfamilie. Mor Maggy og eldste sønn Bright stilte med bil for å hente oss. Telt, madrasser og annet nødvendig utstyr ble lastet både på og i bilen. Dernest skulle seks passasjerer plasseres, så ved avreise var bilens kapasitet nokså godt utnyttet. Men hovedveien var av ypperste kvalitet (bygd med kinesisk bistand), og fram til tollstasjonen utafor byen gikk alt greit. Men her ble vi vinket inn. En sidrumpa bil full av mokoa’s med lokal sjåfør og en stabel madrasser på taket var vel verdt en kontroll? Et manglende pass førte til litt diskusjon både med oss og mellom vaktene internt, men sertifikat ble etter litt om og men akseptert som legitimasjon og ferden kunne fortsette.

Etter en del kilometer tok vi inn på en sidevei. Slutt på fast dekke, her var det humpelihump på en nokså dårlig sandvei. Men Bright manøvrerte gjennom alle hindringer og om litt pekte Henry Anders og sa «der er huset, Dominic står og venter».

I tredje og siste del av gjestebloggen kan du lese om hvordan møtet mellom familiene Husby-Edvardsen og Simusuka utartet seg. Følg med!

Gjestebloggen - Vårt Afrika, del 1: Sør-Afrika

av Sverre Torbjørn Husby (pappæ)

Vel tre måneder er gått siden vi kom heim fra vår Afrika-ekspedisjon, påsken er over og det er langt over blogg-redaktørens forfallsdato at vi endelig deler våre inntrykk og opplevelser fra reisen.

Da Henry Anders dro til Zambia sist august for å jobbe for Response Network (RN) i ti måneder, begynte vi ganske snart å prate på heimebane: “kanskje dæ hærr e sjansen vårres tel å sjå Afrika?”. Og det gikk vel ikke lang tid før planer begynte å formes. Da vi så fikk vite at Henry Anders og de øvrige frivillige i Idrettens Fredskorps (IF) skulle til Cape Town, Sør Afrika en periode, ble planene til konkrete handlinger. Fra sine år i utenriksfart har far Sverre Torbjørn hatt nettopp Cape Town på lista over ønskede “gjensynsbyer”, og her kom muligheten! To fluer i en smekk.

Stian (lillebror) og Ørjan (storebror) og Anette (Ørjans utkårede) var med en gang klar på at dette ville de være med på, så da var søket etter flybilletter og overnattingssteder i gang. Neste skritt var diverse påkrevde vaksinasjoner. Med avreise tidlig i desember ville vi akkurat bli ferdig med disse før avreise. Så måtte det ordnes fri fra jobb. Det er jo ikke hvert år at man tar juleferie fra tidlig i desember, så greie kollegaer og arbeidsgivere la ingen kjepper for denne engangs (?) opplevelsen. Zambia har felles ambassade for de nordiske landene i Stockholm, dit måtte vi henvende oss for å få visum til landet. Ambassaden anbefalte at pass og nødvendige dokumenter til alle søkerne ble sendt i en forsendelse, da kunne vi være sikre på at de også kom samlet tilbake og til rett tid. I denne prosessen oppsto det litt misforståelser og tiden ble knapp, men ambassaden var effektiv og leverte som lovet. Stian var stasjonert i Stavanger og skulle reise derfra til Amsterdam, hvorfra KLM skulle bringe oss samlet til Afrika. Hans pass ble sendt rekommandert fra Sandnessjøen og sent en kveld et par dager etter fant mor Unni ut at vi skulle spore om det var kommet fram til Stavanger. Det var det. Men to minutter etter at det var registrert der var det videresendt til Lørenskog, og neste dag var det avreise! Mens far i huset visstnok fikk panikk ordnet Unni og Ørjan opp i floken. Slik vi forstår ble passet fraktet med budbil fra Lørenskog til Gardemoen og første fly derfra til Stavanger og der i ny bil til mottaker. Leve Posten! Da var dramatikken over og alle klar til avreise. At NSB var så forutseende og sørget for at toget var et kvarter forsinket til Mosjøen, slik at vi rakk avgangen til Værnes, var helt i tråd med våre reisevaner.....

I den grad det går an å kalle en flytur på 10-11 timer for herlig, så var reisen Amsterdam – Johannesburg i denne kategorien. Kanskje bidro våre forventninger til Afrika til det. Etter ei hotellnatt nær flyplassen i J.burg bar det videre til Cape Town, hvor Henry Anders møtte oss på flyplassen til stor gjensynsglede! Han og de øvrige i IF var ferdige med sin eksamen og hadde ferie fra nå av.
Vår afrikanske eventyr kunne begynne. Vel innkvartert på Ritz Hotel ble planene for våre fire døgn i Kappstaden lagt.

Table Mountain sett fra shoppingstrøket ved Waterfront.

Første post var selvfølgelig familiemiddag downtown. I hotellresepsjonen ble vi anbefalt hvor vi skulle ta veien, det var festkveld og vi kunne se fram til mye liv og røre i gatene, ble det sagt. Og folksomt var det, veldig folksomt! Hva som ble feiret fikk vi vel ikke helt tak på, men det innbød i alle fall til betydelig inntak av berusende midler som ga et lykkelig og skrålende gatebilde. Vi søkte unna det verste skrålet og fant et ledig bord ute på en plaza foran en afghansk restaurant. Mat fikk vi, omsider. Kebab eller noe i den dur. Ved nabobordet duppet en hvit mann av mellom slurkene fra ølflaska og på bordet bak ble ei vannpipe delt mellom inntak av mat og drikke. Vi fant det best å komme oss til hotellet og finne nattero. Etter litt kjøpslåing fikk vi taxi til seks og deretter førsteklasses innføring i hvordan man tar seg raskest fra A til B (innbefatter bl.a. konsekvent neglisjering av fargen rødt i alle lyskryss).

Etter en god frokost neste morgen tok vi taxi til Victoria & Alfred Waterfront. Tidligere en del av havnen med travel stykkgodstrafikk. Nå forvandlet fra kaier med containere, kasser og løslast til et gedigent handels- og restaurantområde i en stil og med farger som få havnebyer kan framvise. Med havnens spesielle, røde klokketårn blir det bare vakkert, vakkert! Fra havnen har man også utsikt til byens landemerker; Signal Hill, Lion’s Head, det 3 kilometer lange Table Mountain, som er cirka 1080 meter høyt i hele sin lengde, og som videre sørover løper over i fjellkjeden De Tolv Apostler. Med herlig temperatur og sval havbris som strøssel gir dette en av verdens fineste byer! I forbifarten var vi heldige og traff Henry Anders sine kollegaer i IF og fikk ønsket de god ferie og god jul.
I havnas Cape Wheel løftes du såpass over bakkenivå at du i løpet av rundturene ser Robben Island i horisonten. Dit kjøpte vi billetter til neste dag, før vi dro tilbake til hotellet og utflukt derfra.
Nevnte Signal Hill ligger rett bak Ritz Hotel, og ble beseiret (350m!) av seniorene Unni og Sverre sammen med Henry Anders i god varme utpå ettermiddagen. De fleste tar turen dit med bil fra motsatt side av byen, men vi delte i alle fall en fantastisk utsikt over byen og kystlinja nordvestover, med Robben Island som en pannekake ute i disen. 669 meter høye Lion’s Head var et enda vakrere skue fra denne vinkelen, såpass at den lokket Henry Anders til en løpetur opp til toppen neste morgen, før avreise til Robben Island!

Familien Husby/Edvardsen møtte tilfeldigvis på Idrettsfredskorps-familien.

Turen ut til øya starter fra Waterfront og tar en drøy halvtime. Fra tidlig på 1500-tallet til apartheid-regimet falt i grus på 1990-tallet er øyas historie kun knyttet til dens misjon som rømningssikkert fengsel. Alle kjenner navnet på den mest kjente fangen her; Nelson Mandela. Vår guide for dagen tilbrakte mange år som fange her, sammen med blant andre Mandela, og vi fulgte bokstavelig i fotsporene fangene trådte opp i sitt daglige “virke” her. Selv om guiden var både humørfylt og jovial fikk vi en gripende forståelse av det helvete de gjennomgikk her dag etter dag, år etter år. Samtidig som de på finurlig vis klarte å holde kontakten med sine meningsfeller på fastlandet i kampen for et allment Sør Afrika. I dag er øya på FNs verdensarvliste og har rundt 100 innbyggere, de fleste i jobb ved Robben Island Museum mens de sysler med litt småskala landbruk ved siden av.

Robben Island, Mandelas celle.

En bedre middag kombinert med den døsige havbrisen på utflukten til Robben Island ga god nattesøvn før siste dags ekspedisjon, bestigning av Table Mountain. Igjen var det klatrerne fra Signal Hill som utfordret elementene (og seg sjøl). På godt tilrettelagt sti gikk høydemetrene fort unna, til vi sto på flata og kunne nyte en ubeskrivelig utsikt. Selv om det kryr av turister her er området så svært at man likevel føler fjellets frihet. De øvrige i reisefølget gjorde som turister flest, de kom opp med gondolbanen, og sammen kunne vi nyte en god lunsj i solskinnet foran fjellets restaurant.
Fire døgn i Kappstaden gikk fort, nå ventet det “ukjente” Afrika, fjernt fra havbris og blågrønt osean.

Sverre (aka pappæ) og Unni (aka mammæ) har akkurat gjort unna de siste trappetrinnene på Table Mountain.

Utsikten fra Table Mountain er nydelig.

Del 2 av gjestebloggen, som tar for seg landsbybesøket i Zambia, blir publisert om et par dager. Stay tuned!

Fotballsquash, eller vindusknuseren

Vindusknuseren

Dunk, dunk, dunk, dunk, KRÆSJ!

Noen minner tar du med deg hele livet. Lyden av ballen mot husveggen. Vinduet på boden som knuses. Lillebror som løper skrikende ut av boden.

Fotballsquash

(Video: Håkon "Fat Musonda" Gran)

En av favorittøvelsene mine når jeg begynte å spille fotball var noe jeg kaller fotballsquash. Øvelsen er enkel nok: alt du trenger er en vegg og en ball, ballen skal ikke i bakken, og den skal sendes videre på så få touch som mulig.

Etter å ha skremt vettet av Stian, lillebroren min, tenkte jeg imidlertid at det kunne være lurt å utføre akkurat denne øvelsen på en av de vindusløse murveggene på Bjarnetjønna barneskole. Etter timer, dager, måneder og år med repetering av denne øvelsen, følte jeg meg etter hvert såpass trygg på ferdighetene mine at jeg igjen kunne utføre øvelsen selv i nærheten av vinduer. Muligheten for at et vindu kan knuses hjelper jo meg også litt med å holde konsentrasjonen oppe.

Her i Siakasipa ble fotballsquash lenge spilt mot en av veggene på Simusuka-huset. Nå har imidlertid Musonda, minstemann i huset, fattet interesse for fotballsquash, og etter et par nesten-uhell (som i videoen) blir øvelsen igjen utført på en vindusløs murvegg på ei barneskole.

Livet som idrettsfrivillig: en typisk dag på jobben, og litt om mitt syn på idretten.

En dag på jobben

"Og hva skal en mokoa (hviting) som deg gjøre i... Hva var det nå igjen? Kabuyu?".

Billettselgeren sendte meg et mistenksomt blikk fra glassburet sitt. Hva mistenksomheten skyldtes vet jeg ikke helt. Kanskje var han bare redd for at jeg hadde tatt meg et glass for mye kvelden før - det var tross alt så tidlig på en søndag morgen, at for noen var det fortsatt lørdag kveld. Kanskje ville han bare forsikre seg om at jeg tenkte klart, og at jeg ikke var i ferd med å rote meg bort i et fremmed land? Eller så var han ikke mistenksom i det hele tatt - bare forlegen fordi en mokoa hadde sett seg nødt til å forklare han at Kabuyu er en rimelig stor landsby ca. 20 kilometer sør for Zimba, og at den ligger rett ved veikanten, og at det derfor ikke var noe problem å slippe meg av der.

"Jeg må videre innover til Simango", svarte jeg.

"Simango? Hvor er Sim...", billettselgeren avbrøt seg selv, ga meg et nytt mistenksomt blikk, ristet på hodet, og fortsatte "Greit, men du må betale Zimba-pris".

Bacary, idrettsfredskorpskollega fra Tanzania utplassert i Simango, sto i veikanten ved Kabuyu og ventet på meg med en Jialing-moped han hadde lånt fra kontoret. Han pekte først på meg, så på mopeden:

"Ingen tid å miste" ropte han over lyden fra motoren, og på den 12 kilometer lange turen inn til Simango kunne jeg ikke unngå å føle meg litt som Alberto Granada.

Bacary og jeg hadde tatt turen til Simango for å hjelpe til med å arrangere en av en Response Networks (RN) fotballturneringer. Rettere sagt, Bacary og jeg hadde reist til Simango for å sørge for at lokalsamfunnet tok til seg så mye læring som overhodet mulig. Når RN, organisasjonen jeg og Bacary er utplassert i, ble grunnlagt i 2005 var det fordi grunnleggerne satt med et inntrykk av at bistandsprosjekter i Zambia sjeldent var tilpasset zambisk kultur, og at de samme prosjektene ofte skapte donoravhengighet. Donoravhengighet oppstår når mottageren av utviklingshjelpen blir gjort til en passiv tilskuer av mottager. Hvis en giver starter et prosjekt uten å inkludere mottageren i det hele tatt, hva gjør mottageren hvis det oppstår problemer når prosjektet er over og giveren har dratt?

RN forsøker å forhindre donoravhengighet og fremme bærekraftig utvikling ved å forbedre landsbybefolkningens tilgang til nødvendig informasjon, for eksempel ved å undervise om hvilke rettigheter de har, eller hvilken ressurser som er nødvendige for å gjennomføre akkurat deres prosjekt. Når informasjonen er delt er det opp til lokalsamfunnet selv å bestemme hva de vil bruke informasjonen til, mens RN inntar en rolle hvor de kan sette lokalsamfunnet i kontakt med mennesker og ressurser prosjektet er avhengig av. Ved å la lokalsamfunnene drive prosjektene selv utvikler de nye ferdigheter og kunnskap, samtidig som det skapes ansvarlighet for prosjektet.

I en idrettskontekst kan for eksempel det bety at RN går inn med råd og tips om organisering og administrasjon før en turnering sparkes i gang, og sørge for at lokalsamfunnet finner frem til løsninger på utfordringer som kan oppstå underveis i et slikt arrangement. Idrett er da også bare ett av i alt 16 tematiske områder RN jobber med, noe som betyr at en del av jobben min også går ut på å knytte de andre tematiske områdene opp mot idrettsprosjektene. Et eksempel på dette kan for eksempel være å oppfordre den lokale kvinnegruppen til å benytte anledningen til å vise frem og selge hjemmelagde håndverksprodukter, eller å få den lokale klinikken til å holde et foredrag om forebygging av HIV/AIDS. 

Turneringen i Simango forløp smertefritt, og jeg kan med stolthet meddele at laget jeg er hovedtrener for, Siakasipa, vant bronsefinalen. Tredjeplassen betød 100 kwacha (ca. 80 kroner) rett inn i klubbkassen, og jeg har gitt spillerne ansvaret med å bestemme hva pengene skal brukes til. Etter finalen var ferdigspilt ventet det meg en ny Motorsykkeldagbok-tur tilbake til veikanten ved Kabuyu. Det var imidlertid rukket å bli mørkt før Bacary og jeg nådde frem til Kabuyu, noe som innebar at de aller fleste sjåførene ikke så meg der jeg sto i veikanten og haiket. Med mørket kom også kulden - ja, det blir kaldt sør for Sahara også - og etter en time begynte gjengen i chibuku-baren (chibuku er en type mais-øl det drikkes mye av i landsbyene) i veikanten å synes synd på meg, og en gentleman tilbød seg å haike for meg mens jeg varmet meg rundt bålet med en kopp mais-øl. Etter noen minutter hørte jeg hjelperen min rope:

"Henry! Jeg har funnet en sjåfør til deg. Men prisen er høy, han vil ha 150 kwacha".

Prisen var stiv, men jeg trengte ikke lang betenkningstid før jeg innså at alternativet var å tilbringe natten i en chibuku-bar. Jeg takket hjelperen min så mye for innsatsen ved å kjøpe han en flaske chibuku, og hoppet inn i bilen som ventet på meg. Sjåføren min introduserte seg selv som Henry, og han gliste bredt når jeg fortalte han at vi var navnebrødre. Henry snakket ikke mye engelsk, og tongaen min er svært begrenset, men likevel fløt samtalen mellom oss lett som bare det. Jeg hadde nemlig blitt oppmerksom på et Chelsea-klistremerke i frontruta, og etter å ha spurt sjåføren om det var laget hans, snakket vi samme språk, fotball:

"Chelsea? Manchester United? Manchester City? Barcelona?" spurte han meg mens han forsøkte å gjette hvilken klubb som ligger nærmest hjertet mitt.

"Liverpool" svarte jeg.

"You'll never walk alone" sa Henry, så slo han på radioen.

Idrettens rolle i samfunnet

You'll never walk alone. For meg er det nettopp det idretten, og spesielt fotballen, har bidratt til. Hvor enn jeg har vært i verden - på Helgelandskysten, i millionbyene i fjellene i Bolivia, eller i landsbyer bortgjemt i de zambiske skogene - så har fotballen åpnet dører for meg. Den har gitt meg en identitet, jeg har opplevd tilhørighet gjennom den, og den har alltid fått meg til å føle meg som en del av et større fellesskap.

Idrett er lek, men det er ikke til å komme bort i fra at det er lek som betyr mye for mange. For meg har leken bydd på mening, utfordringer og mestringsfølelse. Jeg har til og med lært meg å kjenne verden gjennom idretten - gi meg en by fra Latvia, og du skal få et fotball-lag tilbake av meg. Jeg har også fått erfare at idretten i seg selv ikke er nok til å gjøre verden til et bedre sted. Idretten blir nemlig, som alt annet her i verden, hva du og jeg gjør den til. I 2014 fikk jeg lov til å utforske hvordan supportergrupper i Bolivia brukte fotball til å mobilisere til vold mot politiet og andre grupperinger. I år er jeg utplassert i en organisasjon som bruker idretten til å mobilisere lokalsamfunn til å ta i bruk kunnskaper og ferdigheter som kan bidra til en lysere fremtid.

Hvilke verdier vil du at idretten skal reflektere? Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for at du aldri trenger å gå alene.

Regntid (ingen spørsmålstegn denne gangen)

«Secure the books» ropte Stallone til elevene, før han tok bena fatt og løp mot skolen.

Før vi går videre: ja, lærerkollegaen min heter Stallone, nei, jeg har ikke spurt han om han er oppkalt etter du-vet-hvem. Likevel klarer ikke hjernen min å la være å koble alt han sier og gjør til Sylvester, noe som gjør at hver gang vi har en gymtime sammen – spesielt langdistanseløping – går jeg ubevisst rundt og nynner på denne. Når Stallone sier noe kan det også hende at tankene mine prøver å koble ordene hans til en passende Sly-film. Ordet books har gjort det vanskelig for meg å finne en match til setningen ovenfor - tips tas imot med takknemlighet – det passer liksom ikke helt inn. Perimeter eller et annet actionfilm-klisjeord hadde gjort det hele mye enklere. Det nærmeste jeg har kommet en løsning er om Sylvester Stallone hadde spilt i Schwarzenegger-klassikeren Kindergarten Cop/Førskolepurk, men før vi forviller oss bort i flere tvilsomme actionfilmreferanser, la meg komme til poenget.

Regn på blikktak

Dette innleggets dramatiske åpningssetning stammer fra den forrige gymtimen Stallone og jeg hadde sammen. På timeplanen sto det preparation to athletics tournament, noe som hadde bragt oss til løpebanene som ligger en femminutters gåtur fra skolen. Lenge gikk alt vel og bra, men plutselig stoppet elevene opp. De kastet noen blikk bort på Stallone, og pekte opp mot himmelen. De hadde fått øye på noe. Var det en fugl? Var det et fly? Nei, det var en sky. En grå sky. Stallone myste mot himmelen en stund. Det var som om tiden sto stille, men det var bare stillheten før stormen. Et vindkast. En regndråpe.

«Secure the books» ropte Stallone til elevene, før han tok bena fatt og løp mot skolen.

Mens Stallone og elevene søkte dekning i det første ledige klasserommet de fant, fortsatte jeg løpeturen videre hjemover. For min del var det ingen grunn til å stoppe ved skolen – klærne mine var allerede dyvåte, og jeg visste at de siste timene kom til å bli avlyst på grunn av regnet. Har du stått under et blikktak når regnet hamrer løs på det? Hæ? Hørte deg ikke, det regner på blikktaket! Undervisning blir med andre ord vanskelig.

Hjemme fikk jeg på meg noen tørre klær, og la meg under et ullteppe på senga. Litt for å varme meg, men mest av alt for å holde senga tørr. Blikktakene på lærerboligene har nemlig sett sine beste dager, og natta før hadde jeg våknet av regndråper som falt på pannen min. Ullteppet mitt har derfor fått en ny funksjon, som en slags ikke særlig vanntett presenning.

Mapopwe?

Mange av aktivitetene de siste ukene har, som dere sikkert skjønner, rett og slett regnet bort. Likevel klarer jeg ikke å la meg frustrere for mye. Zambisk regn på blikktak innbyr ikke til så mange aktiviteter. Lesing er det eneste jeg kommer på (bortsett fra Stallone-assosiasjonsleker selvfølgelig), og jeg liker lesing, og jeg har aldri lest så mye som jeg har de siste ukene.

Når jeg tenker meg om er det en annen aktivitet som blomstrer under disse forholdene. Når jeg ligger under den ikke særlige vanntette presenningen min, hender det ofte at vertsbror Liwakala banker på døren, og spør:

«Mapopwe?».

«Ndalumba», takk, sier jeg da, og noen minutter senere sitter vi på kjøkkenet og griller maiskolber. Og det er viktig, for det betyr at Siakasipa sannsynligvis tilhører den delen av Zambia som slapp heldig unna en av de verste El Nino-sesongene på flere år, og at avlingene klarer seg i år.

Fatso - litt om språk (eller fornektelse?)

Når jeg kom tilbake til landsbyen etter julefeiring i Norge (en julefeiring hvor jeg nok en gang hadde falt for alle fristelsene som julen byr på), ble jeg ønsket velkommen tilbake av naboen min på følgende måte:

«Henry! You’ve grown fat!» sa hun – så kom hun på at det var første gang vi hadde sett hverandre i det nye året – «Happy new year» fortsatte hun, og gikk sin vei før jeg rakk å ønske henne godt nyttår tilbake.

Hvordan reagerte jeg? Du har kanskje rett, tenkte jeg, jeg hadde tross alt (nok en gang) unnet meg alle fristelsene julen bød på. Jeg var inne på tanken om å ta meg en joggetur til nabolandsbyen. Problemet var bare det at jeg var midt i et kapittel i ei god bok. Løpe? Lese? Jeg leste. Hele boka. I en smell. Så leste jeg en ny bok, og enda en, og løpeturen har jeg fortsatt til gode å utføre 1.mars.

"Du er feit. Godt nyttår!"

Kunne situasjonen ovenfor ha skjedd i Norge? Ser du det for deg? Det er tidlig i januar, og du er på vei ut for å hente posten. Mens du kler på deg jakken tenker du på hvordan du (nok en gang) unnet deg alle fristelsene julen bød på. Ved postkassen møter du naboen, han som du egentlig ikke kjenner, og derfor ikke prater noe særlig med, men er på hils med. Dere anerkjenner hverandres tilstedeværelse med minst mulig anstrengelse, det lille nikket på hodet som nordmenn bruker når vi vil si «Hei» og «Jeg har ikke tid til å prate i dag» samtidig. Det er tross alt kaldt ute. Naboen bretter avisen på midten, legger den under armen, og før han går inn i varmen igjen, sier han:

«Du har blitt feit. Godt nyttår!».

Kunne det ha skjedd i Norge? Tvilsomt. Feit er liksom ikke et adjektiv du bruker for å beskrive naboene dine med, i hvert fall ikke når du står ansikt til ansikt med vedkommende, og i hvert fall ikke noen få dager etter at dette ansiktet nettopp har brukt fjorten dager på å stappe i seg ribbe/pinnekjøtt/medisterkaker/lutfisk.
 

Sannsynligvis hadde jeg reagert annerledes hvis det var en nabo fra Veslefrikksveien i Sandnessjøen som kommenterte kroppsfasongen min en kald januardag. Her, i Siakasipa, er imidlertid feit et adjektiv uten negative konnotasjoner, noe som gjør at du kan bruke det også når du står ansikt til ansikt med vedkommende. Setningen du har lagt på deg kan like gjerne oversettes til du har hatt det koselig i jula – så bra!

Det var det naboen min mente. Tror jeg. Eller er det på høy tid jeg tar den joggeturen? Jeg lar tvilen komme henne til gode, jeg er midt i ei god bok.

Are you leaving?

Mye jobb og lite skriving for tiden, men jeg kan dele et nytt kapittel fra forrige NIF-rapport med dere. Dere som har bodd et år med en vertsfamilie har kanskje kjent på de samme følelsene:

“Are you leaving?”.

Musonda had snuck up on me while I was packing my bags, and now he was standing in the doorway of my bedroom. His face did not give it away, but I could tell by the sound of his voice – the sound your voice gets when you are holding back tears – that he was sad. And all of a sudden, so was I.

Musonda and I sat down at my desk, and I explained to him that I was just going home to Norway for Christmas, and that I would be back in a couple of weeks.

“OK”, he said, but I could tell that he was still far from OK.

We sat in silence for a while, and after a couple of minutes that felt like an eternity, I understood that the reason for our sadness was that we both all of a sudden had realized that my stay with the Simusuka-family is a temporary one. We sat in silence for a few more moments that felt like eternities, then we exchanged our goodbyes and merry Christmases, and as I got into the car, I already began to dread our goodbyes in June.

Før jul fikk familien min møte vertsfamilien min.

Awkward silence

Hvert kvartal må idrettsfredskorpserne gi Norges Idrettsforbund en oppsummering av oppholdet vårt, og innlegget jeg deler med dere nå ble skrevet i forbindelse med forrige rapport. I rapportens punkt åtte får vi beskjed om å:

(...) give an example of a positive experience either from work, the host family or from the community you live in. Please formulate this as a story.

We had just finished training, and as I was about to head home when Francis stopped me:

“No, don’t leave yet. We have something we want to discuss with you”, he said.

I stopped and waited for Francis to tell me whatever it was that he wanted to share with me, but suddenly, Francis seemed lost for words. In the silence that ensued, I realized that all of the players were looking at me, but whenever I tried to make eye contact with someone, they would look away. Have I done something wrong, I asked myself, why is everybody looking at me?

Ghary broke the uncomfortable silence when he shouted something to Francis. It was in Tonga, so I did not understand a word of it, but at least someone had opened their mouth again. Ghary repeated whatever it was that he had said to Francis in the first place, and I could tell by the look of Francis’ face that he was about to translate something from Tonga to English:

“We were wondering…”, a new silence followed while Francis was looking for the right words, “If you would like to coach the team for the rest of your stay?”.

Awkward silence once again, but this time it was up to me to break it. I was surprised – pleasantly surprised – and I had a hard time finding the right words. Eventually I managed to squeeze out a "sure". I remember thinking, I should say something more, and even though I can’t remember exactly what I said, it must have been funny (or silly for that matter), because everyone started laughing.

I have enjoyed my stay in Siakasipa from day one, but the moment Francis asked me to coach the team sticks out as one of the most memorable moments. I would be lying if I said that football had nothing to do with it, because all footballers enjoys getting recognition from other footballers. However, this was about something else.

Acceptance

Et kjent fjes

Oktober

Etter sju svette kilometer på sykkelen når jeg Buiketo tjue minutter før timen min starter. Noen av tredjeklassingene jeg skal undervise får øye på meg fra skolegården, og hele gjengen begynner å rope:

«Mokoa (hviting)! Mokoa! Mokoa!».

Etter å ha håndhilst på flere titalls med skrikende elever, går jeg inn på lærerværelset for å hente ut utstyret jeg trenger. Der sitter Ananias, en lærerkollega, og leser avisen, men idet han får øye på meg, hopper han nærmest ut av stolen for å ønske meg velkommen:

«Good morning sir, how are you?».

Ananias er noen år eldre enn meg, og jeg kjenner at jeg blir litt brydd av at han, og andre for den saks skyld, kaller meg sir. Jeg rasker med meg det nødvendige utstyret, og før jeg kommer meg til timen må jeg igjennom en ny runde med Beatles-tilstander ute i skolegården. Det er hyggelig å være et kjent fjes, tenker jeg mens jeg baner meg vei gjennom folkemengden, men litt slitsomt også.

Januar

Etter sju svette kilometer på sykkelen når jeg Buiketo tjue minutter før timen min starter. Noen av tredjeklassingene jeg skal undervise får øye på meg fra skolegården, og en del av dem begynner å rope:

«Henry! Henry! Henry!».

Etter å ha delt ut et par high-fives går jeg inn på lærerværelset for å hente ut utstyret jeg trenger. Der sitter Ananias og leser avisen, og idet han får øye på meg, titter han så vidt opp fra avisen sin for å ønske meg velkommen:

«Mwabuka buti (god morgen), Tabo».

Før jeg reiste hjem til jul, bestemte vertsfamilien min seg for å gi meg et lokalt navn, og nå er det stadig flere som tiltaler meg som Tabo, som betyr lykke på stammespråket lozi. Jeg rasker med meg det nødvendige utstyret, og før jeg kommer meg til timen må jeg dele ut en high-five til en elev som følte seg oversett tidligere. Eleven viser meg det største smilet han har, og mens han løper fornøyd tilbake til vennegjengen sin, tenker jeg at det er godt å være et kjent fjes.

Regntid?

Selv om vi befinner oss midt i regntiden, hadde varmen gjort det såpass uutholdelig å være innomhus, at kveldens nshima ble spist under den alltid like glitrende Siakasipa-stjernehimmelen.

«Hysj, vær stille» kommanderte Dominic, og etter noen sekunders stillhet spurte han meg «Hører du?».

Jeg spisset ørene, men jeg fanget ikke opp hva enn det var Dominic hadde blitt oppmerksom på, og etter noen nye sekunder med stillhet ristet jeg på hodet.

«Akkurat», sa Dominic med en tilfreds tone, «Ikke en eneste lyd – ikke engang fra puben».

Siakasipa er en stille og rolig plass, men på kveldstid kan man som regel høre litt liv og leven fra landsbyens vannhull. Men ikke denne kvelden.

«For det første» sa Dominic, uten at jeg hadde spurt om noen forklaring på hvorfor det var så stille akkurat denne kvelden, men kanskje hadde han observert noe i kroppsspråket mitt som gjorde at han merket at jeg var nysgjerrig:

«Det har vært jul, så pengene som vanligvis går til drikke, har blitt brukt opp på gaver og mat. For det andre – det er starten på et nytt skoleår, så de som fortsatt har noen penger igjen fra julefeiringa, bruker dem til å kjøpe skoleutstyr til barna».

Dominic hadde holdt tre fingre opp i været mens han hadde forklart stillhetens årsakssammenheng, men før han gyvet løs på den siste faktoren, så han seg nødt til å væte strupen med et glass vann:

«For det tredje: regntiden gjør at folk står opp tidlig for å jobbe med åkrene sine. De er rett og slett for slitne til å drikke og synge til langt på natt».

«Så stillheten kan tolkes som et værtegn?», spøkte jeg.

«På en måte», sa Dominic med et skjevt smil om munnen, men smilet ble snart til et sukk, «Det eneste som mangler nå, er regnet».

Hvis jeg brenner ned huset ditt

«If I burned your house the least I can do is welcome you into my house ... and if I’m burning it right now I should try to stop the fire now», Pablo Solón, tidligere FN-ambassadør for Bolivia.

Møter i Lusaka, eksamener i Cape Town, besøk fra familien (kommer et innlegg om dette senere), og julefeiring hjemme i Sandnessjøen har gjort at det er en stund siden forrige oppdatering.

I det store bildet, har vi i mellomtiden også fått på plass en klimaavtale som forplikter rike land til å bidra til utslippskutt og klimaendringstilpasning i fattige land. Det er helt på sin plass, spesielt med tanke på at selv om det er rike land som har bidratt med mesteparten av klimagassutslippene, er det de fattigste nasjonene (og de fattigste menneskene i de fattigste landene) som blir hardest rammet av klimaendringene. Mens utslippene i rike land i dag i stor grad dreier seg om å dekke materielle behov, er utslippene i fattige land stort sett rettet mot å forbedre livskvaliteten til de svakeste gruppene i disse nasjonene. Selv om jeg studerte utviklingsstudier, husker jeg godt hvordan CO2, issmelting, økte havnivåer og tørke opplevdes som noe fjernt fra lesesalen på Universitetet i Agder– noe som aldri kom til å ramme meg eller noen rundt meg. Her i Siakasipa, hvor alle sitter og venter på regnet og håper at maisen tåler en tørr dag til, oppleves dem som noe virkelig.