Regntid?

Selv om vi befinner oss midt i regntiden, hadde varmen gjort det såpass uutholdelig å være innomhus, at kveldens nshima ble spist under den alltid like glitrende Siakasipa-stjernehimmelen.

«Hysj, vær stille» kommanderte Dominic, og etter noen sekunders stillhet spurte han meg «Hører du?».

Jeg spisset ørene, men jeg fanget ikke opp hva enn det var Dominic hadde blitt oppmerksom på, og etter noen nye sekunder med stillhet ristet jeg på hodet.

«Akkurat», sa Dominic med en tilfreds tone, «Ikke en eneste lyd – ikke engang fra puben».

Siakasipa er en stille og rolig plass, men på kveldstid kan man som regel høre litt liv og leven fra landsbyens vannhull. Men ikke denne kvelden.

«For det første» sa Dominic, uten at jeg hadde spurt om noen forklaring på hvorfor det var så stille akkurat denne kvelden, men kanskje hadde han observert noe i kroppsspråket mitt som gjorde at han merket at jeg var nysgjerrig:

«Det har vært jul, så pengene som vanligvis går til drikke, har blitt brukt opp på gaver og mat. For det andre – det er starten på et nytt skoleår, så de som fortsatt har noen penger igjen fra julefeiringa, bruker dem til å kjøpe skoleutstyr til barna».

Dominic hadde holdt tre fingre opp i været mens han hadde forklart stillhetens årsakssammenheng, men før han gyvet løs på den siste faktoren, så han seg nødt til å væte strupen med et glass vann:

«For det tredje: regntiden gjør at folk står opp tidlig for å jobbe med åkrene sine. De er rett og slett for slitne til å drikke og synge til langt på natt».

«Så stillheten kan tolkes som et værtegn?», spøkte jeg.

«På en måte», sa Dominic med et skjevt smil om munnen, men smilet ble snart til et sukk, «Det eneste som mangler nå, er regnet».

Hvis jeg brenner ned huset ditt

«If I burned your house the least I can do is welcome you into my house ... and if I’m burning it right now I should try to stop the fire now», Pablo Solón, tidligere FN-ambassadør for Bolivia.

Møter i Lusaka, eksamener i Cape Town, besøk fra familien (kommer et innlegg om dette senere), og julefeiring hjemme i Sandnessjøen har gjort at det er en stund siden forrige oppdatering.

I det store bildet, har vi i mellomtiden også fått på plass en klimaavtale som forplikter rike land til å bidra til utslippskutt og klimaendringstilpasning i fattige land. Det er helt på sin plass, spesielt med tanke på at selv om det er rike land som har bidratt med mesteparten av klimagassutslippene, er det de fattigste nasjonene (og de fattigste menneskene i de fattigste landene) som blir hardest rammet av klimaendringene. Mens utslippene i rike land i dag i stor grad dreier seg om å dekke materielle behov, er utslippene i fattige land stort sett rettet mot å forbedre livskvaliteten til de svakeste gruppene i disse nasjonene. Selv om jeg studerte utviklingsstudier, husker jeg godt hvordan CO2, issmelting, økte havnivåer og tørke opplevdes som noe fjernt fra lesesalen på Universitetet i Agder– noe som aldri kom til å ramme meg eller noen rundt meg. Her i Siakasipa, hvor alle sitter og venter på regnet og håper at maisen tåler en tørr dag til, oppleves dem som noe virkelig.