Gjestebloggen - Vårt Afrika, del 2: Zambia

av Sverre Torbjørn Husby (pappæ)

Reisen til Zambia startet med retur med fly til Johannesburg, som er et knutepunkt av dimensjoner for det meste av lufttrafikk i det sørlige Afrika, og derfra videre til Livingstone i Zambia. Vel, vi mellomlandet ved byen Victoria Falls i Zimbabwe og insisterer derfor på å ha vært i begge Z-landene uten kystlinje i Afrika!
For oss fem med nye og vakre visum var det intet problem å entre Zambia, mens “innfødte” Henry Anders måtte ut med 50 dollar for å ha brutt visumreglene på et eller annet vis. Men inn kom han!
Vi hadde vi bestilt rom på Woodlands Lodge like i utkanten av Livingstone sentrum, det skulle være vår base i halvannen uke. Selv om det var varmt, veldig varmt, tok vi spaserturen til sentrum for å se oss om og samtidig få en matbit. Det var bra med folk langs gatene, men utover at vi hørte noen nevne “mokoa” (hviting) var ingen påtrengende. Da var det det viktigere å passe seg for grøftekantene. Her var de i en dimensjon vi aldri hadde sett før, halvannen meter dyp og en meter bred! Nå var de tørre som knusk, men det ga oss i alle fall et inntrykk av hva som skal svelges unna når regntida er på det normale her. Vi fikk bord i en restaurant med patio under store mangotrær.
Maten var god, mygga bet som besatt og en og annen mango ramlet fra trærne og ga en ekstra dimensjon til matopplevelsen. Tilbake på motellet var det fin romtemperatur i duren av aircondition og myggnettet rundt senga ga roen for en god natt. Neste dag var like varm, oppunder 40 grader, og vi fikk hilse på det meste av staben på motellet på vår vei til frokosten. Kjøkkensjefen, Moya, var av det sprudlende slaget, flink å holde konversasjonen gående og med mer enn nok å gjøre. Vi ble hennes venner omgående, i slik grad at hun tildelte oss egne navn som Hendrix, Jeanette og Stan. Etter hvert ble vi på god hils med alle ansatte, fra gartneren til direktør Friday Songolo.

Stian gjør sitt beste for å unngå myggen.

Ingen tviler på hvem byen Livingstone er oppkalt etter, og med sin nærhet til elva Zambezi og dens Victoria Falls gjorde vi som salig David; utforsket både fossefallene og dro på elvecruise. På vei ned til Boiling Pot, en glovarm steinstrand ved jungelen under fossefallene, fikk vi nærkontakt med en koloni bavianer. De har fryktinngydende tenner og nokså vill oppførsel, men når vi først dristet oss mot dem steg de til side og la stien åpen. Skrålinga deres var kanskje en god latter over fars kritthvite legger? Før elvesafarien fikk vi oppleve hvor raskt været kan skifte. Hvite skyer på en azurblå himmel ble fort grå, deretter svart og så smalt det noe forskrekkelig og regnet fosset ned. Mer lyn og torden, palmegreiner knakk i vindkastene og ble slengt i bakken. Regnet stoppet like brått som det begynte og ga oss en fantastisk tur i solnedgangen på den store floden med det rike dyrelivet.

Victoria Falls, eller Mosi-oa-Tunya (Røyken som buldrer) som den heter på lokalspråket. Tørken i desember gjorde imidlertid sitt for at det var lite buldring.

Vi fikk oss noen turkamerater i Mosi-oa-Tunya nasjonalpark.

Stian hadde tidligere avreise enn oss andre fra Afrika og derfor ikke mulighet til å delta på vår planlagte dyresafari. Men han fikk lokket far sin med på Lion Walk. Riktig, en spasertur med to frittgående løver. Og heldigvis med tre vakter. Vi ble utstyrt med hver vår kjepp og lært hvordan vi skulle forholde oss til løvenes bevegelser. Allikevel var det en viss vibrasjon i knærne når løvene ble sluppet fri og kom løpende mot oss, men de stoppet når vi gjorde en liten bevegelse med kjeppen. Så gikk vi på tur, dokumentert på dvd og kamera! En magisk opplevelse med disse majestetiske dyrene

Sist sett på gåtur i Livingstone, har du informasjon? Ta kontakt på telefon 98765432.

Nå var vi kommet fram til hovedmålet på vår Afrikatur. Å reise til landsbyen Siakasipa for å hilse på familien Simusuka, Henry Anders sin vertsfamilie. Mor Maggy og eldste sønn Bright stilte med bil for å hente oss. Telt, madrasser og annet nødvendig utstyr ble lastet både på og i bilen. Dernest skulle seks passasjerer plasseres, så ved avreise var bilens kapasitet nokså godt utnyttet. Men hovedveien var av ypperste kvalitet (bygd med kinesisk bistand), og fram til tollstasjonen utafor byen gikk alt greit. Men her ble vi vinket inn. En sidrumpa bil full av mokoa’s med lokal sjåfør og en stabel madrasser på taket var vel verdt en kontroll? Et manglende pass førte til litt diskusjon både med oss og mellom vaktene internt, men sertifikat ble etter litt om og men akseptert som legitimasjon og ferden kunne fortsette.

Etter en del kilometer tok vi inn på en sidevei. Slutt på fast dekke, her var det humpelihump på en nokså dårlig sandvei. Men Bright manøvrerte gjennom alle hindringer og om litt pekte Henry Anders og sa «der er huset, Dominic står og venter».

I tredje og siste del av gjestebloggen kan du lese om hvordan møtet mellom familiene Husby-Edvardsen og Simusuka utartet seg. Følg med!