Gjestebloggen - Vårt Afrika, del 1: Sør-Afrika

av Sverre Torbjørn Husby (pappæ)

Vel tre måneder er gått siden vi kom heim fra vår Afrika-ekspedisjon, påsken er over og det er langt over blogg-redaktørens forfallsdato at vi endelig deler våre inntrykk og opplevelser fra reisen.

Da Henry Anders dro til Zambia sist august for å jobbe for Response Network (RN) i ti måneder, begynte vi ganske snart å prate på heimebane: “kanskje dæ hærr e sjansen vårres tel å sjå Afrika?”. Og det gikk vel ikke lang tid før planer begynte å formes. Da vi så fikk vite at Henry Anders og de øvrige frivillige i Idrettens Fredskorps (IF) skulle til Cape Town, Sør Afrika en periode, ble planene til konkrete handlinger. Fra sine år i utenriksfart har far Sverre Torbjørn hatt nettopp Cape Town på lista over ønskede “gjensynsbyer”, og her kom muligheten! To fluer i en smekk.

Stian (lillebror) og Ørjan (storebror) og Anette (Ørjans utkårede) var med en gang klar på at dette ville de være med på, så da var søket etter flybilletter og overnattingssteder i gang. Neste skritt var diverse påkrevde vaksinasjoner. Med avreise tidlig i desember ville vi akkurat bli ferdig med disse før avreise. Så måtte det ordnes fri fra jobb. Det er jo ikke hvert år at man tar juleferie fra tidlig i desember, så greie kollegaer og arbeidsgivere la ingen kjepper for denne engangs (?) opplevelsen. Zambia har felles ambassade for de nordiske landene i Stockholm, dit måtte vi henvende oss for å få visum til landet. Ambassaden anbefalte at pass og nødvendige dokumenter til alle søkerne ble sendt i en forsendelse, da kunne vi være sikre på at de også kom samlet tilbake og til rett tid. I denne prosessen oppsto det litt misforståelser og tiden ble knapp, men ambassaden var effektiv og leverte som lovet. Stian var stasjonert i Stavanger og skulle reise derfra til Amsterdam, hvorfra KLM skulle bringe oss samlet til Afrika. Hans pass ble sendt rekommandert fra Sandnessjøen og sent en kveld et par dager etter fant mor Unni ut at vi skulle spore om det var kommet fram til Stavanger. Det var det. Men to minutter etter at det var registrert der var det videresendt til Lørenskog, og neste dag var det avreise! Mens far i huset visstnok fikk panikk ordnet Unni og Ørjan opp i floken. Slik vi forstår ble passet fraktet med budbil fra Lørenskog til Gardemoen og første fly derfra til Stavanger og der i ny bil til mottaker. Leve Posten! Da var dramatikken over og alle klar til avreise. At NSB var så forutseende og sørget for at toget var et kvarter forsinket til Mosjøen, slik at vi rakk avgangen til Værnes, var helt i tråd med våre reisevaner.....

I den grad det går an å kalle en flytur på 10-11 timer for herlig, så var reisen Amsterdam – Johannesburg i denne kategorien. Kanskje bidro våre forventninger til Afrika til det. Etter ei hotellnatt nær flyplassen i J.burg bar det videre til Cape Town, hvor Henry Anders møtte oss på flyplassen til stor gjensynsglede! Han og de øvrige i IF var ferdige med sin eksamen og hadde ferie fra nå av.
Vår afrikanske eventyr kunne begynne. Vel innkvartert på Ritz Hotel ble planene for våre fire døgn i Kappstaden lagt.

Table Mountain sett fra shoppingstrøket ved Waterfront.

Første post var selvfølgelig familiemiddag downtown. I hotellresepsjonen ble vi anbefalt hvor vi skulle ta veien, det var festkveld og vi kunne se fram til mye liv og røre i gatene, ble det sagt. Og folksomt var det, veldig folksomt! Hva som ble feiret fikk vi vel ikke helt tak på, men det innbød i alle fall til betydelig inntak av berusende midler som ga et lykkelig og skrålende gatebilde. Vi søkte unna det verste skrålet og fant et ledig bord ute på en plaza foran en afghansk restaurant. Mat fikk vi, omsider. Kebab eller noe i den dur. Ved nabobordet duppet en hvit mann av mellom slurkene fra ølflaska og på bordet bak ble ei vannpipe delt mellom inntak av mat og drikke. Vi fant det best å komme oss til hotellet og finne nattero. Etter litt kjøpslåing fikk vi taxi til seks og deretter førsteklasses innføring i hvordan man tar seg raskest fra A til B (innbefatter bl.a. konsekvent neglisjering av fargen rødt i alle lyskryss).

Etter en god frokost neste morgen tok vi taxi til Victoria & Alfred Waterfront. Tidligere en del av havnen med travel stykkgodstrafikk. Nå forvandlet fra kaier med containere, kasser og løslast til et gedigent handels- og restaurantområde i en stil og med farger som få havnebyer kan framvise. Med havnens spesielle, røde klokketårn blir det bare vakkert, vakkert! Fra havnen har man også utsikt til byens landemerker; Signal Hill, Lion’s Head, det 3 kilometer lange Table Mountain, som er cirka 1080 meter høyt i hele sin lengde, og som videre sørover løper over i fjellkjeden De Tolv Apostler. Med herlig temperatur og sval havbris som strøssel gir dette en av verdens fineste byer! I forbifarten var vi heldige og traff Henry Anders sine kollegaer i IF og fikk ønsket de god ferie og god jul.
I havnas Cape Wheel løftes du såpass over bakkenivå at du i løpet av rundturene ser Robben Island i horisonten. Dit kjøpte vi billetter til neste dag, før vi dro tilbake til hotellet og utflukt derfra.
Nevnte Signal Hill ligger rett bak Ritz Hotel, og ble beseiret (350m!) av seniorene Unni og Sverre sammen med Henry Anders i god varme utpå ettermiddagen. De fleste tar turen dit med bil fra motsatt side av byen, men vi delte i alle fall en fantastisk utsikt over byen og kystlinja nordvestover, med Robben Island som en pannekake ute i disen. 669 meter høye Lion’s Head var et enda vakrere skue fra denne vinkelen, såpass at den lokket Henry Anders til en løpetur opp til toppen neste morgen, før avreise til Robben Island!

Familien Husby/Edvardsen møtte tilfeldigvis på Idrettsfredskorps-familien.

Turen ut til øya starter fra Waterfront og tar en drøy halvtime. Fra tidlig på 1500-tallet til apartheid-regimet falt i grus på 1990-tallet er øyas historie kun knyttet til dens misjon som rømningssikkert fengsel. Alle kjenner navnet på den mest kjente fangen her; Nelson Mandela. Vår guide for dagen tilbrakte mange år som fange her, sammen med blant andre Mandela, og vi fulgte bokstavelig i fotsporene fangene trådte opp i sitt daglige “virke” her. Selv om guiden var både humørfylt og jovial fikk vi en gripende forståelse av det helvete de gjennomgikk her dag etter dag, år etter år. Samtidig som de på finurlig vis klarte å holde kontakten med sine meningsfeller på fastlandet i kampen for et allment Sør Afrika. I dag er øya på FNs verdensarvliste og har rundt 100 innbyggere, de fleste i jobb ved Robben Island Museum mens de sysler med litt småskala landbruk ved siden av.

Robben Island, Mandelas celle.

En bedre middag kombinert med den døsige havbrisen på utflukten til Robben Island ga god nattesøvn før siste dags ekspedisjon, bestigning av Table Mountain. Igjen var det klatrerne fra Signal Hill som utfordret elementene (og seg sjøl). På godt tilrettelagt sti gikk høydemetrene fort unna, til vi sto på flata og kunne nyte en ubeskrivelig utsikt. Selv om det kryr av turister her er området så svært at man likevel føler fjellets frihet. De øvrige i reisefølget gjorde som turister flest, de kom opp med gondolbanen, og sammen kunne vi nyte en god lunsj i solskinnet foran fjellets restaurant.
Fire døgn i Kappstaden gikk fort, nå ventet det “ukjente” Afrika, fjernt fra havbris og blågrønt osean.

Sverre (aka pappæ) og Unni (aka mammæ) har akkurat gjort unna de siste trappetrinnene på Table Mountain.

Utsikten fra Table Mountain er nydelig.

Del 2 av gjestebloggen, som tar for seg landsbybesøket i Zambia, blir publisert om et par dager. Stay tuned!