Gjestebloggen - Vårt Afrika, del 3: Siakasipa

av Sverre Torbjørn Husby (pappæ)

Vi ble tatt vel i mot av Dominic og sønnene Martin, Liawkala og Musonda, mens sønn nr 3 i rekken, Mulenga, var reist i familiebesøk mens vi var i Siakasipa.
Huset var i typisk stil fra kolonitida, murhus på et plan med blikktak og en liten terrasse foran. Kjøkkenet var en murbygning på 1,5 x 1,5m, forbundet med hovedhuset via en støpt platt under åpen himmel. Fra bilen ble diverse varer losset og straks var Maggy i gang med tilberedning av mat. Med steiksol og varme i vedovnen var det en skikkelig varm arbeidsplass! Hun fikk hjelp av Bright og Martin, mens vi besøkende konverserte med Dominic, med Liwakal og Musonda som interesserte tilhørere. Dominic fortalte om landsbyen, som var mer spredt bebygd enn vi hadde forestilt oss. Sammenlignet med våre hjemlige trakter var den kanskje som Ny Jord / Sørra / Breimo i areal.

Vertsfar Dominic svarer på spørsmål om livet i Siakasipa fra nysgjerrige gjester.

Skolen og sykestua nede i bakken, sammen med lærerboligene og noen mindre hus utgjorde et slags sentrum i landsbyen. Så var det et nokså stort omland med småbruk i varierende størrelser, samt flere vannposter. Her er innlagt vann og strøm fortsatt bare en fjern drøm. Dårlig med nedbør fikk landskapet til å framstå tørt og støvete, men mangotrærne var frodig grønne og mye, mye større enn vi hadde forestilt oss. Rett som det var passerte kollegaer og kjente av Dominic huset, og alle hilste på oss med vennlighet og gode ønsker. Henry Anders var jo kjent blant landsbybeboerne, såpass at han hadde fått lokalt navn. Tabo het han her. Vi forsto at de var på vei til møte i skolestyret , og at saken var viktig. Innkjøp av kritt til kommende semester! Le gjerne, eller rist på hodet. For oss ble det heller et bilde på at vi «rike» lever på ei sky, ubekymret svevende over andres nødvendige prioriteringer.

Vel, Maggy ba til bords, overraskende til europeisk meny: spagetti og nydelige kjøttpølser.
Dominic sa de bevingede ord «let’s eat and chat», og vi gjorde som han sa og hadde det riktig trivelig rundt kjøkkenbordet.
Etter middag døste herrene i skyggen, mens Unni og Anette hjalp Maggy med rydding og oppvask. Vi fikk inntrykk av at rollene skulle være slik fordelt. Bright og Martin viste imidlertid takter som kanskje bærer bud om endringer i framtidas Zambia, men Maggy var ikke sterk i troen i så henseende. Om litt fikk vi besøk av et onkelbarn av Dominic, som kom innom med sin førstefødte sønn, bare noen dager gammel. Spesielt å se at også under varme himmelstrøk har man lue, godt med klær og ullteppe som beskytter de små.

Damene - Unni (mammæ), Maggy, Chobe og Anette - lar seg sjarmere av nyfødte Pelekero.

Varmen var fortsatt intens da vi gikk i gang med å sette opp de tre teltene som skulle huse oss til natten. Maggy var i jobb med nytt matprosjekt, så da teltene var montert og mørket senket seg ble det dekket på utendørs. På bakken. Rundt ei stråmatte oppdekket med grønnsaker, kylling og chima (kokt maismel) hadde vi tolv ei herlig stund. Over oss: en fantastisk stjernehimmel. Bak oss: Glørne i et par ildgryter ved kjøkkenet og lyset fra ei matt batterilykt. Rundt oss: Stillhet. Ren stillhet. Helt magisk.

Hele gjengen nyter et tradisjonelt zambisk måltid under stjernehimmelen. De besøkende ble gitt et lynkurs i hvordan man spiser nshima, noe uvant, men hele gjengen koste seg.

Et godt måltid etter en varm dag var oppskrift for sengetid. Tannpuss under stjernene mens det fjernt borte, over Zambezi, jevnlig blafret lyn mot himmelen. Så inn i teltet til 35 (?) varmegrader, god natt! Teltene hadde et greit «vindu». På landsbygda, uten kunstig lys av noe slag, ville det være perfekt å se Sydkorset klatre opp på himmelbuen. Far Sverre satte seg ved «glasset» og ventet på dette spesielle stjernebildet, som han ikke hadde sett på flere ti-år. Men i stedet skyet det over, temperaturen falt noen ørsmå grader og gjorde det behagelig å sovne. Shit!

Neste morgen var varmen oppjustert igjen og himmelen skyfri! Ut av teltene for å gjøre morgentoalett. Do og bad av litt uvant standard, i en frittstående liten murbygning over gårdsplassen. Men gjestene var tilpasningsdyktige. Må man, så må man.

Dominic hadde planlagt en spasertur rundt landsbyen, slik at vi fikk hilse på innbyggerne og vice versa. Etter litt lett morgenmat slappet vi av i skyggen. Musonda hadde kvittet seg med det lille han hadde av sjenanse og var straks med på et minikurs i norsk språk: “Hvordan har du det?” og “Takk, bare bra”. Frasene tok han på strak arm, så de gjentok han dusinvis ganger, med forskjellig trykk i setningene. Det ble riktig så bra etterhvert. Og han spør og svarer fortsatt, forstår vi av Henry Anders.

Musonda ble etter hvert såpass varm i trøya at han like gjerne tok på seg en guide-rolle på spaserturen vår gjennom Siakasipa.

Mens Dominic og guttene guidet oss på spasertur i landsbyen skulle Maggy ordne nok et måltid til gjestene! Vi var innom flere gårder, og hilste på både gamle og unge. Med litt forskjell i størrelse fra gård til gård besto bygningsmassen stort sett av ei hytte, et hønse- og redskaphus samt et “utedass”, alt bygd av leire og toppet med stråtak. Dagen var varm og støvete, og vi forstod at de var bekymret for den nyplantede maisen. Nå måtte de få godt med regn om det skulle bli tilstrekkelig avling. På en gård fikk Ørjan innføring i hvordan man hypper rundt maisplantene, mens den eldre damen som fikk en uventet dreng fikk seg en skikkelig god latter. For humør og gjestfrihet var det ikke manko på. Vi ble tatt vel i mot av alle, med deres spesielle dobbelt-håndtrykk. Og da vi kom til gårdene med de store mangotrærne ble vi overøst med frukt. Vi avsluttet turen med et streif under stråtaket foran den lokale puben, men lot være å smake på det lokale (og antagelig lunkne) maisølet.

Vel hjemme bar det bords og fiskemiddag. På markedet i Livingstone er det mulig å kjøpe fisk fra Atlanterhavet (og sikkert fra Det Indiske Hav også). Dagens rett var i følge Dominic makrell, men den var mindre enn på våre breddegrader og mer lik en sardin. Med nshima som tilbehør var det ulikt en hver fiskemiddag her oppe i Arktis, men vi forsto at dette var et viktig ernæringsmessig tilskudd så langt inn i landet. Uvant for oss, men viktig er det å huske:  when you’re in Rome......

Ved avreise fikk vi med oss en tradisjonell avskjedsgave.

Etter middag gjorde vi klar til avreise. Mens vi pakket telt og madrasser ble Dominic observert løpende rundt i området, smått hit, så dit. Tydeligvis på jakt etter noe. Svaret fikk vi etterhvert. Som takk for besøket fikk vi gårdens beste høne i gave, i levende live. Brun i fargen og stolt i blikket, tross sin plassering i en noe trang plastikkveske. Som før sagt, her satte man ordentlig pris på sine gjester! Oppbrudd gir alltid litt vemod. Med tanke på det ekstra arbeidet Maggy hadde over grytene mens vi var der, var hun kanskje litt lettet også. De yngste guttene var litt usikre på Henry Anders sin rolle i avreisen, så Musonda oppsøkte han på rommet og spurte, lett nervøs;  “are you leaving?”. Stor var lettelsen da han fikk forsikring om at HA skulle bo hos dem i et halvt år til! Så ved den avsluttende fotoseansen var det bare blide ansikter å fange. Og deretter klem og håndtrykk i mengder. Med Bright bak rattet, Dominic som følge og ei lett forvirret høne på sin første biltur, dro vi fra Siakasipa.

Rik på inntrykk av livet på landsbygda langt sør i Afrika og imponert over innbyggernes gjestfrihet og gode humør.